Langt, langt borte - Frans-Jan W. Parmentier

Tørke og ekstremvær er så mye mer interessant når det rammer oss selv.
Langt, langt borte
Klassekampen, 13. mai 2022
Jeg går rundt i et regnvått Tromsø, på vei til Hurtigruten som snart skal ta meg til Bergen. Værmeldingen for uka som kommer: regn, regn og atter regn, og det når jeg har et hull i den høyre skoen min.
Jeg bryr meg ikke. Det er en fin avveksling fra tørken som har rammet Oslo i flere måneder. Vannstanden i elvene er ekstremt lav, og selv drikkevannsforsyninga har fått problemer. Derfor må vi dusje kortere, derfor er fontenene skrudd av og derfor blir ikke bussene vasket mer. Langs hele sørkysten, fra Stavanger til Halden, er grunnvannstanden svært lav, og flere steder er det allerede skogbranner. Jeg føler meg likevel heldig. For sammenlignet med India og Pakistan, er dette ingenting. Du har kanskje ikke fått det med deg, men nord på det indiske subkontinentet har mennesker i flere uker lidd under temperaturer på langt over 40 grader. I Pakistan krøp termometeret flere ganger opp til nesten 50 grader.
Den pågående hetebølgen i India og Pakistan rammer hardt – og i sommer står Europa for tur. Her en uttørket del av Yamuna-elva i New Delhi.
Klimaendringer har ikke bare gjort denne hetebølgen ekstremt het, den kommer også uvanlig tidlig på året. Det er lenge til nedkjølende monsunregn, som gjør at man allerede nå vet at innhøstingen vil mislykkes. Det er ikke usannsynlig at ekstremvarmen vil ta tusenvis av liv, som skjedde i 2015. Men til tross for dødelige temperaturer og økt trykk på den globale matproduksjonen er det langt mellom overskriftene. Det er allerede nok som foregår, og India og Pakistan er langt borte. Det er typisk. I forrige uke viste en studie i tidsskriftet Science Advances at en rekke av de mest ekstreme hetebølgene de siste 70 årene, blant annet i Sørøst-Asia i 1998 og Brasil i 1985, har gått mer eller mindre under radaren i resten av verden. Ekstremvær er åpenbart ikke viktig nok når det ikke skjer i det rike Vesten.
Når Europa rammes av tørke i sommer, vil det garantert vekke større oppmerksomhet. For ikke bare hos oss, men helt ned til Italia og Bulgaria har det allerede utgått varsler om lav grunnvannstand. Dessuten spås det en over gjennomsnittet varm sommer i Sør-Europa. At varsellampene blinker rødt så tidlig på året, lover ikke godt. Noen korte regnskurer er ikke nok til å løse problemene. For når jorda er ekstremt uttørket, trenger man ikke bare mye regn – man trenger helst regn som faller over en lengre periode. Knusktørr jord støter nemlig fra seg vannet heller enn å lett ta det til seg. Når det kommer et heftig regnskyll, vil brorparten av vannet strømme vekk via overflaten, med fare for flom, i stedet for å sige ned i bakken som det skal.
Det er ikke usannsynlig at ekstremvarmen vil ta tusenvis av liv
Heldigvis trenger ikke bakken å være søkkvåt for at planter skal kunne hente vann fra den. Når et tre fordamper vann gjennom bladene sine, er trykket i trekronen lavere enn i røttene, og forskjellen sørger for at treet kan hente vann fra bakken. Det ligner litt på å drikke gjennom et sugerør, der vannet også strømmer oppover på grunn av trykkforskjell. På et gitt øyeblikk nås likevel en grense, der treet ikke lenger klarer å suge vann fra bunnen: det såkalte visningspunktet.
Planter har selvsagt flere forsvarslinjer. Vannet fordamper gjennom små åpninger i bladene, som kalles stomata. Når lufta er svært tørr, lukker disse seg, slik at mindre vann slipper ut og planten ikke visner.
Disse åpningene er likevel også nødvendige for å slippe inn CO2 til fotosyntesen, slik at plantens stoffskifte holdes i gang. Hvis stomata er lukket for lenge, kan en plante få mangel på karbon – og så å si utsulte seg selv.
Ingen bonde trenger å bli forklart dette – særlig ikke de som ser utover uttørkede jorder. Delvis på bakgrunn av høye priser på fôr, strøm og drivstoff har bøndene framsatt et rekordhøyt krav i årets jordbruksforhandlinger på nesten elleve milliarder kroner – ikke medregnet konsekvensene av årets tørke.
Å kaste penger på problemet er selvsagt en utmerket løsning på kort sikt. Men tallene blekner når man sammenligner med hvor mange penger som kastes på årsaken. Svaret på koronakrisa var mer penger til oljebransjen. Svaret på Ukraina er igjen mer penger til oljebransjen, så lenge den ikke er russisk. Samtidig skyter kostnadene for klimaendringene i været. Hvorfor kan vi ikke kaste alle disse oljepengene på løsninger?
Jeg får beskjed hjemmefra – det har endelig begynt å regne i Oslo. Bare noen dråper, men sjelden har de vært så velkomne.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 13. mai 2022. Oversatt av Carline Tromp.