Vindvasking - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 19. juni 2020
Trenger vi vindmøllene for å gjøre en fossilfri framtid mulig?
Vindvasking
Det må ha vært en vakker vårdag, 15 år siden nå. Jeg kjørte gjennom det bølgende landskapet i Midt-Tyskland, på vei til skogen der jeg gjorde feltarbeid for masteroppgaven min. Jeg så åssider strødd med åkrer, og en liten rekke vindmøller på nesten hver topp. De snurret stille rundt og forkynte en fossilfri framtid. At de gamle fabrikkpipene jeg så, bare ble brukt som provisoriske mobilmaster, passet perfekt til den optimistiske følelsen jeg fikk: Å løse klimaproblemet er fullt mulig, så lenge man satser stort på rein kraft, som vind.
Kontrasten kunne nesten ikke vært større til reaksjonen min en kald vinterdag i fjor, da jeg duppet i en liten båt på Malangsfjorden mellom Senja og Kvaløya, i forbindelse med jobb. En kollega pekte mot Kvitfjell og fortalte at det skulle bygges en gigantisk vindmøllepark der. I stedet for positive følelser, kjente jeg bare på tristhet. Året før hadde jeg sett flere vindmølleparker i Finnmark, der urørte fjelltopper var bygd om til veinettverk med noen små tuster av natur imellom. Nei, å plassere vindmøller i den røffe norske naturen er noe helt annet enn i tettbefolkede Tyskland.
Å plassere vindmøller i den røffe norske naturen er noe helt annet enn i tettbefolkede Tyskland. Her fra Fakken vindmøllepark på Vannøya.
Først: Jeg er ikke imot vindmøller. Jeg kan godt akseptere tapet av et lite stykke natur hvis det betyr at vi kan få CO₂-utslippene ned til null. Det er den eneste måten å stoppe klimaendringene på, og det gagner naturen i hele verden – ikke bare én fjelltopp i Nord-Norge. Gevinsten for folkehelsa, i form av mindre luftforurensning, er dessuten svært viktig.
Likevel, da vi kjørte gjennom den opprørte fjorden, begynte jeg å lure på hvorfor det er nødvendig å bygge vindmølleparker så langt nord for polarsirkelen. På grunn av linjetap er disse fjerntliggende vindmøllene av begrenset verdi for å eksportere strøm. Innad i Norge er strømmen som produseres allerede utslippsfri, fordi det nesten utelukkende brukes vannkraft. Trenger vi alle disse nye vindmøllene, bare for å avhjelpe økt etterspørsel etter strøm på grunn av elektriske biler og ferjer?
Delvis ser det ut til å stemme. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) beregnet for noen år siden at man ville trenge rundt elleve terawattimer (TWh) i strøm for å elektrifisere all veitrafikken. Interesseorganisasjonen Norwea hevder dessuten at vindkraft i løpet av noen få år – med prosjektene som allerede er bygget ut og som er under utbygging nå – vil gi cirka 15 TWh i strøm. Men NVE spådde også at det vil ta rundt 20 år før all veitrafikk vil være elektrisk. Hvorfor da dette hastverket med enda flere vindprosjekter?
I løpet av de kommende ti årene trengs mye strøm til et helt annet prosjekt, hvis klimagevinst i beste fall er tvilsom: elektrifiseringen av olje- og gassplattformer på norsk sokkel. Disse plattformene bruker gassturbiner for å produsere strøm. Dette er en av grunnene til at om lag en fjerdedel av Norges CO₂-utslipp havner på kontoen til olje- og gassindustrien. Å koble oljeplattformene til rein landstrøm virker altså som en enkel måte å trekke Norges utslipp et godt stykke ned, og dermed å oppfylle Parisavtalen. Equinor mener man vil trenge rundt ti TWh landstrøm for å gjøre dette mulig – og uten vindmøller er det umulig.
Klimanytten ved elektrifiseringen av norsk sokkel er minimal
Dessverre er klimanytten minimal, om ikke et regnskapsmessig triks. Det er nok mulig å gjøre produksjonen av olje klimanøytral, men grovt regnet 90 prosent av utslippene kommer når den forbrennes. Siden dette stort sett skjer utenfor landegrensene våre, regnes det ikke inn i det nasjonale utslippsregnskapet. På papiret vil dermed de norske utslippene gå ned, mens utslippet av CO₂ i utlandet fortsetter som før. Ikke bare det: Gassen som nå trengs for å drive turbinene, vil kunne brukes til andre ting, for eksempel mer eksport. Å ta bort gassturbiner fra oljeplattformene har da praktisk talt ingen effekt på økningen av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren.
Da er spørsmålet: Trenger vi vindmøllene for å gjøre en fossilfri framtid mulig? Eller brukes de for å få Norge til å se rein ut, mens det i virkelighet dreier seg om grønnvasking av olje- og gassproduksjonen? Hvis en vindmøllepark på en fjelltopp er nødvendig for å gjøre utslippsfri transport mulig, da kan jeg forstå det. Hvis den norske offshoreindustrien kan anvendes for å bygge havvindparker i hele verden som gjør kullsentraler overflødige, da forstår jeg det faktisk godt, og heier.
Men hvis de samme vindmøllene brukes for å opprettholde fortidas energi, på bekostning av klimaet og av unike naturområder, da taper naturen ikke bare én gang, men to ganger. Og det er uforståelig.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 19. juni 2020. Oversatt av Carline Tromp.