Kjedereaksjon - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 23. september 2016
Havisen forsvinner. Det er dårlig nytt for langt flere enn isbjørnene.
Kjedereaksjon
Da Fridtjof Nansen og Fram-ekspedisjonen hans ble stoppet av en frossen isørken på vei til Nordpolen, var det også det definitive beviset mot en gammel og merkverdig idé om at det skulle finnes et stort område med åpent hav midt i Nordishavet. 120 år seinere er en isfri Nordpol imidlertid ikke lenger en fjern tanke: denne måneden nådde havisen det nest laveste minimumsnivået som har blitt målt noensinne. Dette er enda en omdreining i den nedadgående spiralen som klodens frosne topp har befunnet seg i de siste to tiårene.
Dette har følger som varierer fra det lokale til det globale planet. Isbjørn har mindre is til å jage på og må bruke mer tid på land, mens de skrubbsultne venter på at isen skal komme tilbake. De vannglade bjørnene kan for så vidt selv svømme bort mot isen – for dette kan de holde på med i flere dager i strekk, noen ganger i hundrevis av kilometer. Det vil si, en voksen bjørn kan det. Om også ungene deres makter å krysse de ekstra kilometerne til isen, er et åpent spørsmål. Naturorganiasjonen WWF kan spørre seg om de, nå som pandaen offisielt ikke lenger er en truet dyreart, kan ta bort de svarte delene fra logoen sin.
Fridtjof Nansen opplevde flere lange polarvintre da han forsøkte å ta seg til Nordpolen med skipet Fram. Her tar han seg en blås i juni 1894.
Men i tillegg til det ikoniske bildet av en isbjørn på et smeltende flak, har isens forsvinningsnummer flere, og mindre umiddelbart tydelige konsekvenser. Når det hvite dekket forsvinner fra verdenshavet, er som å ta bort et speil. Det gjør at det mørke havet tar opp i seg mer sollys, og at temperaturene øker. Denne raske oppvarmingen av nordpolområdet har igjen vidtrekkende følger lenger sør, både for været vårt og klimaet vårt.
Ny forskning antyder for eksempel at det kan være en kobling mellom minkende havis, en varmere Nordpol og mer ekstremvær i våre trakter. Nøyaktig hvordan dette henger sammen er ikke helt klart ennå, fordi den naturlige variasjonen i været er stor. Men en ledende teori er at dette har å gjøre med svakere jetstrømmer, de sterke vindene som fly henger seg på for å spare drivstoff. Disse strømmene oppstår fordi vind fra det varme sør strømmer mot den kalde nordpolen og bøyes mot øst på grunn av jordas rotasjon. Hvis det er en stor forskjell i temperatur mellom nord og sør, øker vinden mellom de to områdene i kraft, og jetstrømmen blir sterkere. Når den er sterk nok, former jetstrømmen en barriere rundt det polare området. Dette gjør at kald luft ikke uten videre kan komme seg sørover. Vi kaller dette polarvirvelen (polar vortex).
Motsatt fører lavere temperaturforskjeller mellom nord og sør, forårsaket av et varmere polarområde på grunn av mindre havis, til en svakere jetstrøm. Da begynner den å slingre. Dette gjør at det former seg en løkke av kald luft, slik at polarvirvelen strekker seg ut over Skandinavia og sentral-Europa, eller deler av USA. Den svakere jetstrømmen gjør dessuten at disse løkkene bare sakte flytter på seg, med det resultatet at det kalde været holder seg på samme sted over lengre tid.
En isfri nordpol er i dag ikke lenger en fjern tanke
Polarvirvelens oppførsel har blitt satt i sammenheng med ulike ekstreme vintersituasjoner i Europa og USA de siste årene, der det har oppstått snøstormer mye lengre sør enn vanlig er. Og selv om det i disse situasjonene var ekstremt kaldt i for eksempel New York eller Berlin, var det samtidig gjerne vanvittig varmt på Nordpolen.
Men i tillegg til slike væravvik, er et varmere polarområde også dårlig nytt på andre måter. Forsvinningen av havisen gjør den arktiske kysten mer sårbar for stormer, som fører til at hele landsbyer i Arktis må flyttes. Permafrost i bakken tiner, som kan føre til økt utslipp av drivhusgasser, og planter kommer i blomst tidligere, som igjen gjør at dyrs migrasjonsmønstre forstyrres.
Produksjonen av tingene våre i fabrikker, biltrafikken mellom hjem og arbeid, eller en flytur til en fjern destinasjon bidrar alle til smeltingen av isen i Nordishavet, noe som da altså igjen har satt i gang en kjedereaksjon som ikke lett lar seg stanse.
Det er ikke som om alt dette er nytt for oss. I april 1896 publiserte den svenske vitenskapsmannen Svante Arrhenius den aller første artikkelen som viste hvordan CO₂ øker den globale temperaturen. Samtidig, på en øde arktisk øy, hadde Nansen allerede kjempet mot den bitre polarvinteren i åtte måneder; slått av havisen, ventende på den kommende våren.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 23. september 2016. Oversatt av Carline Tromp.