Spillet om Grønland - Frans-Jan W. Parmentier

Før jeg hadde vært på Grønland, visste jeg ikke at en av de verste tingene med å møte isbjørn på nært hold er stanken av død og forråtnelse. Så langt hadde jeg bare sett dem på trygg avstand, bak et gjerde i dyreparken eller gjennom en kikkert mens vi duppet i en fjord på Svalbard. Men den sommeren hadde det blitt skutt en isbjørnmor og ungen hennes rett ved Nuuk, da de kom for nærme byen. Instituttet jeg besøkte, var det eneste stedet som hadde en stor nok fryser til å oppbevare dem, mens de ventet på et spesielt team som skulle gjøre obduksjonen.

Da jeg så mor og sønn, lå de oppå noen paller i en garasje for å tine opp, med et blodig laken drapert over. Isbjørn sees ikke ofte i Nuuk, så da det var klart for obduksjon, dukket til og med lokal-TV opp for å filme. Å få se dette med egne øyne var både fascinerende og trist, men da magen og tarmene ble skåret opp, klarte jeg det ikke lenger. En massiv, overveldende dunst av kjøtt i oppløsning og råtnende tarminnhold fylte garasjen, og selv utenfor dørene var den kvalmende stanken ikke til å holde ut. Noe var råttent i Danmark.

Og det fører meg til J.D. Vance for en drøy uke siden. I en litt for stor parkas, uten lue eller votter, sto han på den amerikanske militærbasen Pituffik i minus 20 og klagde over den bitre kulda – og over at Danmark ikke var bra nok for Grønland. Den amerikanske visepresidenten hadde tatt et fly nordover etter at den opprinnelige planen – at kona hans skulle besøke en hundesledekonkurranse i Nuuk – gikk ad undas. Det var nemlig ventet en mengde demonstranter, og det passet dårlig til det påtenkte PR-stuntet.

Vance våget ikke å møte øyas beboere ansikt til ansikt, men han uttalte en forventning om at grønlenderne selv ville velge å tilslutte seg USA. Militærmakt mente han ikke ville bli nødvendig. Den overraskende milde tonen er et tegn på at mye av bråket rundt Grønland er en form for politisk teater. Fordi Trump er så uberegnelig, må vi tro på at tanks snart kan rulle inn i Nuuk – alt for å psyke ut danskene og få dem til å gi etter på områder som råvarer og forsvar. Likevel virker det uforståelig at Trump vil sette en av de mest trofaste allianser i Arktis på spill for dette. Mener han det kanskje likevel?

Det er en radikalt annen tone enn den Mikhail Gorbatsjov anla i en tale i Murmansk i 1987. Under den kalde krigen hadde Arktis blitt militarisert dramatisk, fordi området med oppfinnelsen av flyet, ubåter og langdistansemissiler hadde blitt den korteste veien mellom USA og Sovjet. Den amerikanske militærbasen Vance besøkte, er for øvrig en følge av dette. Russerne klarte ikke å holde tritt med opprustningskappløpet, og Gorbatsjov svarte med å utrope Arktis til en internasjonal sone for fred. Det har aldri blitt en realitet, men landene rundt Arktis ble faktisk enige om internasjonalt samarbeid rundt forskning og miljøvern, som førte til opprettelsen av Arktisk råd og en lang rekke forskningsprogrammer. I 2017 ble den store betydningen av vitenskapelig samarbeid igjen understreket i en internasjonal avtale.

Gorbatsjov ville bruke forskning for å nå et diplomatisk mål: å minske spenningene mellom Øst og Vest. At Kina og EU-land i dag møtes på fredelig vis for å drive forskning på avsidesliggende steder som Ny-Ålesund, gjenspeiler ikke bare vitenskapelige ambisjoner, men også diplomatiske. Derfor er det et tap på begge fronter at et vitenskapelig samarbeid mellom Vesten og Russland har blitt umulig etter invasjonen av Ukraina.

Konflikter i Arktis oppstår sjelden i regionen selv, men de gjenspeiler verdenspolitikken. Det gjelder også Grønland. Trump og Vance legitimerer sitt krav på øya med uriktige påstander om at Russland og Kina har frie tøyler der. Vitenskap og diplomati har blitt erstattet med språk som handler om å vise muskler, noe som kan ha stikk motsatt effekt enn det som er ønsket, som den danske forskeren Jon Rahbek-Clemmensen sa i denne avisa for en uke siden. Han mener at Vestens posisjon i Arktis allerede har blitt svekket, selv om Trump ender opp med å ikke ta Grønland.

Hva nå? I 2032 er det klart for det sjuende Internasjonale polaråret, et forskningssamarbeid som retter seg mot begge poler. Forberedelsene er i full gang. Egentlig burde Trump satse fullt på dette for å vise gjennom vitenskapelig dominans at USA fortjener den rollen i polarområdet som de ønsker seg. Men siden kulturkrigen hans gjør dette umulig, vil Kina og Russland hoppe inn i tomrommet. De nordiske landene må, sammen med Europa og Canada, utgjøre en motvekt mot dette, nettopp fordi diplomatiske og vitenskapelige mål i dette området er sammenfallende.

Polarområdet har aldri vært så relevant som nå. Drivhusgasser som slipper ut av tinende permafrost, havet som stiger på grunn av smeltende innlandsis, havisen som forsvinner, og biodiversiteten som tapes, har for store konsekvenser til å bli ofret på geopolitikkens alter. Om vi samarbeider, er det fortsatt mulig å løse disse problemene – men man skal som kjent ikke selge skinnet før isbjørnen er skutt.