Om isen er borte, kan vi vel bare lage ny? - Frans-Jan W. Parmentier

Etter sigende var det den franske 1700-tallsforfatteren og filosofen Voltaire som sa: «Gud skapte verden, bortsett fra Nederland. Det overlot han til nederlenderne selv». Som født nederlender er jeg selvsagt noe inhabil, men det var ikke noen rar tanke: De store, vide innsjøene i Nederland hadde allerede da blitt forvandlet til poldere omgitt av diker. Oppå dem sto det vindmøller på rekke og rad og pumpet vekk vannet i trofast takt. I den århundrelange kampen mot vannet hadde Nederland fått overtaket.

Siden den gang har store havbukter blitt lukket med demninger. Nesten en halv million nederlendere bor i dag på det som for hundre år siden var havets bunn. Elvemunningen til Rhinen kan stenges av når det er stormflo, og i 2003 ble løpet til elva Amstel snudd da det ikke kom noe regn i en ekstremt varm sommer. Denne mestringen av naturen er med rette en kilde til nasjonal stolthet.

Slike kreative ideer begrenser seg ikke til Nederland selv. For fem år siden foreslo en nederlandsk havforsker et tiltak mot havstigningen. Han ville bygge en demning rundt hele Nordsjøen: fra Skottland via Shetland-øyene og fra England til Frankrike. En mer realistisk, men fortsatt svært ambisiøs idé kommer fra oppfinneren Boyan Slat, som med non-profitorganisasjonen The Ocean Cleanup er i gang med å rydde opp plastsuppa i Stillehavet. I fjor fisket de opp drøyt ti tusen tonn med skrot fra elver og havet.

Ett av de nyeste initiativene i denne rekka er den nederlandske gründerbedriften Arctic Reflections, som forsøker å reparere havisen i Arktis for å redde klimaet. Havis er ikke bare livsnødvendig for isbjørner – det reflekterer også mye sollys, mens åpent hav stort sett absorberer dette. Tanken er at om havisen kan vokse tilbake, så vil det bli kastet mer sollys tilbake til verdensrommet, slik at jorda kjøler ned.

Så langt teorien. Så til praksis: Om vinteren vil gründerne pumpe opp vann fra under isen og flomme det utover isdekket. Dette vannet vil fryse raskere, fordi det kommer i direkte kontakt med den kalde lufta. Isen vil bli tjukkere, og det vil bruke lengre tid på å smelte ned om sommeren. I fjor var de første testene på Svalbard, der de klarte å gjøre under en hektar med is tjukkere. Akkurat nå er en ny ekspedisjon i gang med å tjukne det de håper blir til en kvadratkilometer is.

Målet er nobelt, men det virker ikke spesielt realistisk å oppskalere til hele Arktis. Arctic Reflections ønsker på sikt å bruke tusen pumper for å redde rundt 100.000 kvadratkilometer med is hvert år: nesten to ganger Nederland. Det er en gigantisk utfordring i seg selv, men over hele Arktis har millioner kvadratkilometer med havis gått tapt de siste tiårene. Da snakker vi noe på størrelse med hele Vest-Europa – og all verdens pumping vil ikke være nok til det.

Selv om nederlendere nok har en sterkere tro enn de fleste på at vi kan beherske naturen, er de selvsagt ikke de eneste som foreslår stormannsgale prosjekter for å redde klima eller miljø. Rundt om i verden finnes det drøssevis av planer for å for eksempel gjøre skyene over havet hvitere, sprøyte reflekterende svovelbiter høyt inn i atmosfæren eller blokkere sollys ved hjelp av store seil i verdensrommet.

Denne typen eksperimenter med klimasystemet vårt, såkalt geoengineering, får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Ja, kanskje er det en relativt rask quick fix for klimaproblemet – noe vi kanskje kan komme til å trenge en dag – men det underliggende problemet løses ikke. Dessuten blir det fort en unnskyldning for å fortsette å slippe ut enda mer CO₂. Og om du slutter å gjøre det, av hvilken som helst grunn, vil temperaturen på kloden skyte i været igjen. Da er vi virkelig ille ute.

En annen ting som er typisk, er at man i liten grad spør seg om planen ikke vil gjøre vondt verre. Å pumpe opp havvann med tusen små pumper som dupper mellom svære isflater som presses sammen og brekkes opp, vil mest sannsynlig føre til mye forurensning, og lite annet. Og selv om det å reflektere solstrålene ved hjelp av svovelpartikler i teorien kan fungere for å få ned jordas temperatur, har det nesten ikke blitt regnet på de negative effektene på naturen. Antakeligvis vil værmønstre endres på grunn av slike store eksperimenter, som kan føre til tørke på ett sted og flom på et annet. Men hvor og hvordan dette vil skje, er usikkert.

Og om vi skulle visst nøyaktig hva effektene ville bli? Det er kanskje enda verre: Tenk om land kan begynne å fikse på sitt eget klima fordi de vet at negative effekter, som ekstremvær, vil holde seg utenfor landegrensene. Forhåpentligvis kommer det ikke til å skje, men poenget er at geoengineering ikke vil ha like gunstige effekter overalt, noe som gjør det etisk uforsvarlig.

Sannheten om Nederland er at naturen ikke er beseiret. Det er mer som om landet sitter fast i et evigvarende parti håndbak. Dag og natt pumpes det unna vann som fortsetter å piple sakte inn i polderne. Om vi ikke gjør det, blir det oversvømmelse. Med klimaproblemet er det egentlig motsatt, fordi vi har muligheten til å håndtere det ved kilden: våre CO₂-utslipp. Selv om spektakulære planer som lover å fikse klimaet en gang for alle er fristende, er risikoen at man tar seg vann over hodet.