Forskning er ikke nok til å forstå hva som skjer i Arktis - Frans-Jan W. Parmentier

Sist oktober ble landsbyen Qikiqtaġruk i Alaska oversvømt etter en storm, til tross for at det ble bygget et dike langs kysten for vel ti år siden. Bukta som landsbyen ligger ved, pleide å fryse igjen hver vinter, men på grunn av den raske oppvarmingen i Arktis finnes det nå vintre der det nesten ikke dannes noe havis. Isen beskyttet kysten mot stormer, men nå har bølgene fri bane til å slå vekk jorda.

Qikiqtaġruk er bare ett eksempel av mange. På den andre sida av grensa, i Nord-Canada, må landbyen Tuktoyaktuk ikke bare tåle ekstremvær; permafrosten er også i ferd med å tine. Permafrost er jord som er frosset året rundt, men klimaendring fører til at den tiner opp dypere og dypere, som gjør at bakken kan synke ned eller blir instabil. I Tuktoyaktuk fører dette til store jordskred som truer boliger og annen bebyggelse. Om det fortsetter sånn, vil alle innbyggerne i landsbyen ende opp som klimaflyktninger.

Nærmere hjemme er tiningen av permafrost også et stort problem på Svalbard, der den truer infrastrukturen i Longyearbyen. Samtidig kan måten vintrene raskt endrer seg på, få dramatiske følger for reineiere. Nå kan man få tøvær midt på vinteren, og om det da regner oppå snødekket, vil dette fryse til et ugjennomtrengelig islag når kulda vender tilbake. Når det skjer når ikke reinen fram til maten, og dør av sult. Dette skjedde for eksempel seint i 2013 da mer enn 60.000 rein døde på Yamal-halvøya i Russland. Det måtte være klart: klimaendringene utgjør en direkte trussel for levemåten til de som bor i Arktis, ikke minst urbefolkningen.

Polarforskere er seg såre bevisst på disse endringene. Vi blir også selv rammet av den raske oppvarmingen. På øya Qikiqtaruk i Nord-Canada har det i flere tiår blitt forsket på hvordan vegetasjonen endrer seg på grunn av klimaendring. Men også der tiner permafrosten, noe som nylig førte til hundrevis av jordskred som tok med seg felteksperimenter som hadde stått i lang tid, og bokstavelig talt kastet dem på sjøen. I august i år ble forskningsstasjonen oversvømt på grunn av en storm.

Lenger inn i landet er situasjonen ikke stort bedre. I fjor raste de verste skogbrannene som Canada har opplevd noensinne, over et område som var omtrent dobbelt så stor som den siste rekorden. Også forskningsstasjonen til en kollega fra Universitetet i Montreal brente ned, inkludert dyrt utstyr, som jeg skrev om på denne plassen i juli. Amerikanske forskere måtte trå til for å få feltstasjonen i gang igjen.

En oppsummering av all denne elendigheten finnes i den årlige rapporten om Arktis’ status, publisert av amerikanske NOAA, som kom ut for to uker siden. Rapporten viser at de siste ni årene var de varmeste som har blitt målt i Arktis noensinne, at havisen fortsetter å minke og at den smeltende innlandsisen i Grønland bidrar mer og mer til å øke havnivået. På tundraen har migrerende reinflokker avtatt med to tredeler de siste tiårene, og om vi regner med branner, så viser det seg at dette nordlige økosystemet har blitt en kilde til CO₂-utslipp. Dette vil kunne gjøre klimaproblemet enda verre.

For å kunne hanske med alle disse ekstremene, har polarforskere blitt stadig mer bevisst på at vi må jobbe sammen med urbefolkningen som kjenner endringene på kroppen. Noen ganger er det snakk om reint praktiske spørsmål. Under koronapandemien kunne for eksempel mange forskere ikke reise til feltstasjonene sine, og var avhengige av lokalbefolkningen for å holde dem i gang. Mer overordna sett forsker vi ofte på land som brukes som levebrød av urfolk. Da er det ikke mer enn rimelig at vi respekterer dette og inngår en dialog, heller enn å gjenta feilene i Fosen-saken i lite format.

Vi forskere er dessuten ofte bare på et sted i korte perioder, og vi har begrenset kunnskap om landets historie – noe urbefolkningen har. For å nevne et eksempel: Folk i Arktis vet godt når elver og innsjøer pleier å være islagt, slik at man trygt kan reise – og hvordan dette endrer seg. For forskere på vannets kretsløp i Arktis er dette svært verdifull kunnskap. Noen ganger kan lokalkunnskap være avgjørende for å sette opp nye måleinstrumenter. I Kangiqtugaapik, langt nord i Canada, merket for eksempel innbyggerne at været endret seg, og det ble satt opp nye målestasjoner som er nyttige for både lokalbefolkningen og til klimaforskning.

Urfolkene i Arktis har bodd der i tusenvis av år før oppdagelsesreisende og forskere begynte å kartlegge området – og før det ble underlagt vestlig kontroll. Med dette som bakteppe skrev en gruppe av forskere og urfolksrepresentanter, blant annet Samerådet, en anbefaling til EU i fjor. I dette «veikartet» beskriver de hvordan polarforskningen kan avkoloniseres, ved å anerkjenne urfolks rettigheter, selvbestemmelse og likeverdig deltakelse i forskningen. Dette er en læreprosess som jeg selv fortsatt er midt i – men til syvende og sist vil vi alle vinne på å forstå følgene av klimaendring for både natur og samfunn, sammen.