Klassekampen, 7. oktober 2024
Det er ikke bare ivrige skiløpere som får problemer når det norske vinterværet endrer seg.
En sang om is og trær
Vinteren kommer. Dagene blir mørkere, snøen finnes allerede på fjellet, og snart blir det minusgrader i dalene også. Mens vi forbereder oss på kulden og kjøper ny vinterjakke, hogger ved og ser fram til første skitur, klargjør naturen seg også – på sin egen måte. Bjørner spiser seg mett og fett før de går i vinterdvale, og mange fugler drar rett og slett på sydentur. Men hva med trærne og buskene? Hvordan overlever de ekstremkulde, snø og is?
Ikke alle planter tåler minusgrader. Palmetrær, for eksempel, blir skadet når temperaturen faller til under frysepunktet og iskrystaller dannes inne i plantecellene. Is vider seg ut jo kaldere det blir, og det kan få cellene til å briste, slik at palmetreet blir skadet eller dør. Derfor finnes palmetrær bare på steder hvor det ikke fryser om vinteren. Selv om planter trenger flytende vann for å overleve, kan frossent vann være dødelig for dem.

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Heldigvis klarer trær og busker i kalde Norge å lure vinteren, for de har lært seg et triks for å unngå frostskade: «herding». Denne prosessen begynner når sommeren tar slutt og planter ikke lenger vokser, men mens temperaturene fortsatt er godt over null. Plantene kjenner at dagene blir kortere, og samler energi for å ha nok til senere. Når det blir kaldere, danner de proteiner som gjør at frysepunktet til vannet blir senket, som en slags kjølevæske. Dermed blir isdannelsen inne i cellene bremset.
I tillegg blir vannet i plantene seigere. Det er for å stoppe vanntransporten, slik at plantene unngår å tørke ut når de ikke lenger kan suge opp vann fra jorda om vinteren. Løvtrær feller sine blader, blant annet for å unngå at de mister for mye vann. Noen få bartrær gjør det også, som mongollerken. Dette treet forekommer i Øst-Sibir og kan tåle ekstreme temperaturer ned til minus 70. Når disse trærne er herdet, ligner vannet i dem på et slags glass. Men når sola kommer tilbake om våren, og temperaturene igjen kryper over nullpunktet, våkner plantene fra dvalen sin, og vannet blir flytende igjen.
Det er bare ett problem med dette trikset: Det er avhengig av at vinterværet er forutsigbart. Og det er nettopp dette klimaendringer kaster om på. Hvis kulden for eksempel kommer for brått på, mens plantene ikke er herdet nok, er de sårbare for å bli skadet. Noe lignende kan skje på våren, om det har vært varmt nok til å lure plantene til å tro at det har blitt sommer – før vinteren langer ut en siste gang.
Jeg må innrømme at jeg synes litt synd på disse plantene
Også midtvinters kan ting gå galt. For eksempel når det blir så varmt at snøen blir til regn, for så å fryse igjen senere. Dette kan føre til store skader, særlig på busker, når de blir «pakket inn» i is. Også mangel på snø kan bli et problem. Det kan føre til barfrost, hvor dyp tele gjør det umulig å tilføre jordvann til plantene, samtidig som sola og vinden tørker ut plantene gjennom fordampning.
For mye snø, for lite snø, hyppigere vekslinger mellom pluss- og minusgrader: Det er ikke lett for planter å forholde seg til alt dette. Hva betyr det? Som forskere mangler vi kunnskap om hvordan endringer på vinteren påvirker skogene og krattskogene våre, nå og i framtida. Nettopp fordi ekstremene er så uforutsigbare, mangler vi målinger av effekten de har. Hvis vi ikke forstår dette, kan vi ikke forbedre klimamodellene. Og uten modellen er det vanskelig å forutse hvordan situasjonen vil utvikle seg videre. Dette er ikke minst et problem for Norge, fordi regn på snø og frosttørke forekommer relativt ofte her.
På Universitetet i Oslo (UiO) har vi derfor laget et frossent laboratorium, hvor vi til og med kan lage ekte snø med en maskin. I samarbeid med Nibio og Cicero skal vi teste når og hvorfor busker og yngre trær blir skadet av frost, gjennom å gjenskape de samme temperatursvingene som finnes under ekstremt vintervær. Jeg må innrømme at jeg synes litt synd på disse plantene, for vi kommer til å utsette dem for ekstrem frost og tørke – for å se når de slutter å yte motstand. Som en sibirsk Gulag, bare for planter.
Bortsett fra hypotetiske spørsmål om etikken rundt plantetortur, finnes det ett annet problem med den lille laben vår: Den er ikke stor nok for å forske på voksne trær. For å få det til må vi se til landet hvor alt er større: USA. I en skog nord i delstaten Minnesota har forskere fra Oak Ridge National Laboratory for ni år siden satt opp konstruksjoner rundt trærne, som ligner på veksthus uten tak. Det er praktisk for å slippe inn regn, mens forskerne kan varme opp lufta og øke CO₂-konsentrasjonen for å simulere klimaendringer.
I noen varmebehandlinger i dette eksperimentet har trærne fått vinterskade, men ikke i alle, fordi temperaturforskjellene påvirket i hvor stor grad trærne ble herdet og tålte vinterværet. Med andre ord er dette et perfekt opplegg for å teste modellen vår, etter vi har forbedret den med resultatene fra det frosne laboratoriet på Blindern. Målet med dette internasjonale samarbeidet er å forutsi hvordan trær kommer til å tåle vinterværet noen tiår fra nå – noe som har stor betydning for hvilke arter man skal plante i dag.
Det er utrolig hvordan trær og busker transformerer seg for å stå imot elementene, år etter år. Under neste snøstorm, mens du koser deg foran peisen eller under et teppe, burde du heie litt på trærne og buskene der ute i kulden – og krysse fingrene for at vinteren har kommet uten å by på vinglete overraskelser.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 7. oktober 2024. Oversatt av Carline Tromp.