Vi trenger en Marshallplan for offshoreindustrien - Frans-Jan W. Parmentier

Gjemt bak alle de dårlige nyhetene om hetebølger, flommer og skogbranner går det an å finne lyspunkter for klimaet i år – om man leter godt. Kull, for eksempel, er i ferd med å bli fortidas drivstoff. I USA er utslippene fra kull nå på det laveste nivået siden 1902, og i Storbritannia har man kommet til nivået fra før den industrielle revolusjonen. Det er gode nyheter, for kull er det mest forurensende fossile brenselet og står fortsatt for rundt 40 prosent av de globale CO₂-utslippene.

Også i EU forsvinner kullet som brensel, fra Spania til Polen. Siden krigsutbruddet i Ukraina blir kullet dessuten ikke lenger erstattet med gass, men med sol- og vindkraft. I første halvdel av 2024 ble litt over 50 prosent av all strømmen i EU produsert som fornybar energi – en ny rekord.

En kritisk leser vil si at det ikke spiller noen rolle så lenge ikke Kina gjør noe. Men også der er fornybar energi på vei til rekordhøyder, og kullet blir mindre viktig. Tilbudet av strøm fra fornybare kilder har i det siste vokst raskere enn etterspørselen på strøm. I andre kvartal av 2024 gikk utslippene fra Kina ned med ett prosentpoeng, og det er mulig at landet når toppen for CO₂-utslipp allerede i år – fem år før fristen kineserne har gitt seg selv.

Alle disse lyspunktene til tross, finnes det fortsatt grunn nok til å være pessimist. Selv med den eksplosjonsartede veksten i fornybar energi er de globale utslippene av CO₂ skyhøye. Og om utslippene fra Kina skulle være på vei nedover, er de fortsatt størst i verden. I India brukes dessuten mye kull, og der holder man på å gjenta våre historiske feil. Per capita ligger de indiske utslippene sant nok langt under verdensgjennomsnitt, men de øker raskt, og hele landet samlet slipper nå ut mer enn EU. Selv om 26 land i verden er på vei nedover, gjør resten at det går motsatt vei.

Og det mens oppvarmingen allerede når urovekkende høyder. De første seks månedene av dette året slo varmerekorder, én etter én, og i en liten periode i juli nådde klodens temperatur en absolutt rekord. Det er svært sannsynlig at 2024 blir enda varmere enn rekordåret 2023, noe som fører oss farlig tett opp til 1,5-gradersgrensa fra Parisavtalen.

Betyr det at alle steg i riktig retning kommer for seint, og at vi må anse 1,5-gradersmålet som tapt? Ikke nødvendigvis. Selv om et enkeltår kan overstige grensa, gir værmønstre mye variasjon. Neste år kan det være kaldere igjen. For å omgå disse svingningene fra år til år, blir 1,5-gradersgrensa bestemt ved å se på et gjennomsnitt over 20 år. Det er med andre ord fortsatt tid før vi har nådd grensa, offisielt sett, selv om det kan være snakk om bare ti år – hvis ikke drastiske tiltak settes i verk.

Det triste med økningen av de globale CO₂-utslippene er at den kunne vært unngått. Tidlig i august viste en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Climate Change at det ikke er veldig sannsynlig at vi oppnår 1,5-gradersmålet – men at det er teoretisk mulig. Ut fra de økonomiske kostnadene og tekniske mulighetene, anslår forskerne at det er en 50 prosent sjanse for at vi bare bikker bitte litt over 1,5-gradersgrensa.

Men da de begynte å regne med hvor effektive regjeringer er til å innføre klimapolitikk, særlig i land der statsmakta funker dårlig, så ble sjansen mye lavere: et sted mellom fem og 45 prosent. Med andre ord: Med dagens voldsomme vekst i sol- og vind­energi, samt elektriske transportmidler, er det ikke lenger teknologien som er den begrensende faktoren. Det er hvor raskt regjeringer får til å innføre ambisiøs klimapolitikk.

Det må altså gjøres annerledes. I en kronikk i tidsskriftet Foreign Affairs denne sommeren foreslo to amerikanske professorer, med fartstid fra Bush- og Obama-regjeringene, å innføre en slags Marshallplan for å gi utviklingsland en grønn framtid. Det gir mening: Mens 20 prosent av verdens befolkning bor i Afrika, står hele kontinentet for øyeblikket bare for tre prosent av verdens CO₂-utslipp. Å unngå en stor økning i dette, ved å investere i ren energi, vil ikke bare bidra til å redde klimaet, det er også god utviklingshjelp.

Det kan dessuten motiveres med geopolitikk: Kronikkforfatterne påpekte at storskala investeringer i det grønne skiftet er en kjempesjanse for å binde land til seg økonomisk, slik som Marshallhjelpa gjorde med Europa etter andre verdenskrig. Om ikke Vesten gjør dette, så vil Kina gjøre det, er tankegangen. Det er et veldig opportunistisk perspektiv, men det er sant at den eneste måten å stoppe klimaendringene på er gjennom en fornybar framtid for utviklingsland, kombinert med en enda raskere nedgang i de rikeste landene.

Men hvor blir det av Norge i denne historien? Med den enorme veksten i sol- og vindenergi vil den globale etterspørselen etter olje og gass etter hvert tørke inn. EU-kommisjonen satser allerede på 90 prosent nedgang i utslippene i 2040, som ikke lenger ser umulig ut med dagens utvikling. Samtidig oppfører Norge seg som om alt vil være som før. Under dekke av klimapolitikk investeres det i elektrifiseringen av oljeplattformer som deretter vil pumpe opp fossilt brensel i flere tiår til.

Men hva om den globale klimainnsatsen faktisk har effekt, slik at oljekranene må skrus igjen? Hva gjør vi da med landets største industri? Det Norge trenger, er en egen Marshallplan – for offshoreindustrien. Det betyr at vi må investere så mye det lar seg gjøre i å bygge om oljeindustrien til en industri som gjør CO₂-lagring og flytende vindturbiner til virkelighet. Ikke å stikke hodet i (olje)sanden og tro vi kan tjene oss rike på en fossil framtid som begynner å bli mer usannsynlig dag for dag.