Hvem har skapt metanmons­teret? - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 8. april 2024
Det blir stadig mer metan i atmosfæren, uten at vi helt vet hvorfor. Mottiltakene har vi derimot hørt før.
Hvem har skapt metanmons­teret?
Hvorfor øker mengden metan i atmosfæren vår? Kanskje ikke et spørsmål du stiller deg selv ofte (om du ikke er meg), men det er et spørsmål med stor påvirkning på klimaet vårt. Metan er nemlig en sterk drivhusgass, og siden 2006 har konsentrasjonen i atmosfæren økt kraftig. Det øker dessuten stadig raskere. Vi vet bare ikke helt hvorfor det skjer: Er det våre egne utslipp, fra landbruk og fossile drivstoffer? Eller er det verdens sumper og myr som, på grunn av klima­endring, slipper ut stadig mer?
En del av svaret på denne gåten ligger i Arktis, som en gruppe amerikanske forskere viste tidlig i år i en studie i tidsskriftet Nature Climate Change. Den globale oppvarmingen går tre til fire ganger raskere i det høye nord enn på resten av planeten, og det er denne oppvarmingen som setter i gang en nedadgående spiral: Mer varme fører til høyere metanutslipp, som bidrar til mer oppvarming og derfor mer metan, og så videre.
At det er mulig å nå et slikt vippe­punkt for klimaet, har vi visst lenge. Jeg forsker også selv på dette. Men hittil var de tilgjengelige målingene ikke tilstrekkelige for å slå fast at det faktisk skjer en økning i metanutslipp. Klimamodellene strakk heller ikke til. I den nye studien har man brukt kunstig intelligens for å fylle hullene mellom målingene fra feltet, og slik kan man vise at utslippene i Arktis så visst har økt de siste tjue årene. I tillegg kunne forskerne finne ut av hvorfor dette skjedde.
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Ok, vi må ta noen steg tilbake. For hva er egentlig metan, og hvor kommer det fra? Metan er det samme som naturgass. Men det finnes ikke bare dypt nede i gassfelt, men produseres i så å si alle våte bunner på planeten. Så lenge det ikke finnes oksygen, men nok karbon fra for eksempel planterester, så finnes det som regel mikroorganismer som omsetter disse restene til metan.
Dette skjer i myr, sump, innsjøer og til og med dypt nede under havbunnen – over hele verden. Om du på din neste tur i skogen kommer forbi et grunt skogsvann fullt av planter og dødt løv, kan du bare pirke ned i det med en pinne for å se luftbobler stige opp. De boblene er garantert fulle av metan.
Hvis det er så vanlig at metan bobler opp overalt, hva er da så spesielt med Arktis? Det har med jorda å gjøre. I Arktis er det så kaldt at bare det øverste laget av jorda, noen steder bare 50 centimeter, tiner opp hver sommer – for så å fryse til igjen neste vinter. Under det finnes evig frosset bunn: permafrost. Den er stappfull av planterester fra tida da mammutene fortsatt trampet rundt på tundraen. Når dette tiner opp på grunn av den nevnte raske oppvarmingen av Arktis, betyr det at det blir mer tilgjengelig karbon som kan omdannes til metan – og det går stadig raskere
Dette er en bekymringsverdigutvikling, men heldigvis har økningen så langt vært beskjeden: I løpet av de siste tjue årene har utslippene av metan i Arktis økt med nesten ti prosent, og det er fortsatt lite sammenlignet med alle de andre kildene til metan i verden. Dessverre ser det ut til at også disse andre kildene, som metanutslipp fra tropisk våtmark, øker på grunn av klodens oppvarming. Den kombinasjonen er kanskje den bakenforliggende grunnen til at metanmengden i atmosfæren blir stadig høyere, og det finnes ingen direkte måte å stoppe denne utviklingen på.
Må vi da kanskje bare gi opp? Vi kan umulig tørke ut alle sumper og myrområder. Det ville dessuten være å skyte seg selv i foten; hvis du tørker ut myrbunn, vil oksygen komme til, noe som gjør at karbonet forsvinner ut i lufta som CO₂. Og da har vi ikke engang snakket om at våte naturområder er viktige for biodiversiteten, som buffersoner ved flom, med mer.
Å spise litt mindre biff er et svært enkelt klimatiltak som man kan gjøre selv
Noe vi kan gjøre for å bremse økningen i metan, er å minske våre egne utslipp. For eksempel fra landbruket. Metanproduksjon foregår også inne i dyr: Drøvtyggere, som kyr, slipper ut store mengder metan gjennom pusten, fordi det i en av magene deres er samme, oksygenløse forhold som trengs for å produsere metan. Husdyrhold er derfor en av de største menneskeskapte kildene til metan. Å spise litt mindre biff er derfor et svært enkelt klimatiltak som man kan gjøre selv. Samtidig jobber forskere med å utvikle nytt fôr som vil føre til at kyrne slipper ut mindre metan.
Også risdyrking er en stor synder. Rismarker som står under vann hele tida, slipper ut store mengder metan. Ved å senke vannspeilet i visse perioder, kan man minske dette uten å påvirke høstingen. Dette er allerede praksis i Kina og Bangladesh, og sørger dessuten for mer effektiv utnyttelse av vannet. Om dette gjøres riktig, kan det bli en vinn-vinn-situasjon for både risbonde og klimaet.
Denne typen tiltak,og selvsagt reduksjon i bruken av naturgass, må vi ha mer av for å motvirke de økte metanutslippene fra naturen. Forsk­ning viser at det er mulig å gjøre dette med teknologi som finnes i dag – og fordi metan er en såpass sterk drivhusgass, er det fort gjort å hente inn klimagevinst. Til syvende og sist er det dét det handler om: Dersom vi klarer å få ned våre egne utslipp av drivhusgasser til null, så bremser det ikke bare den globale oppvarmingen, men det minsker også risikoen for å havne på et klimatisk vippepunkt. Så da er kanskje metanmonsteret ikke ustoppelig likevel.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 8. april 2024. Oversatt av Carline Tromp.