Vi ser ikke skogen for bare trær - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 20. november 2023
Vi lever i et rikt, utstrakt land. Likevel vil ikke myndighetene ta ansvar for at vi når målene fra naturavtalen innenfor landets grenser.
Vi ser ikke skogen for bare trær
For ikke lenge siden kom regjeringen med strålende naturnyheter: En stor del av Østmarka ved Oslo har blitt nasjonalpark. Andreas Bjelland Eriksen, vår nybakte klima- og miljøminister, vernet til og med et større område enn det Miljødirektoratet hadde anbefalt. Det er en stor seier for de lokale ildsjelene i Østmarkas venner, som har kjempet for dette i over ti år. Og selvsagt en enda større seier for naturen.
Å ha en nasjonalpark rett ved hovedstaden er fantastisk. Men hvorfor stoppe ved disse 54 kvadratkilometerne? Verdenssamfunnet avtalte i Montreal i fjor at 30 prosent av naturen på kloden må vernes innen 2030. Norge er fortsatt langt unna dette målet: Av all natur i landet er 17,6 prosent vernet på en eller annen måte, og bare 5,3 prosent av skogen. Vi har med andre ord en jobb å gjøre for å nå målet om 30 prosent.
Men der er det noe som skurrer. Da Eriksen ble utnevnt som statsråd, gjestet han Debatten på NRK. Der ville han ikke forplikte seg til å faktisk verne 30 prosent av norsk natur. Montreal-avtalen handler om natur i hele verden – så dette er vel noe vi kan løse utenlands, eller hva?
Illustrasjon: Knut Løvås. Knutlvas@gmail.com
Igjen får altså andre land løse våre problemer. Det viste seg at samme dag som regjeringen gjorde Østmarka til nasjonalpark, foreslo de å bruke tre milliarder for å kjøpe «skogkreditter» og «utslippsenheter» i EU. Gjennom denne kvotehandelen vil Norge oppfylle sine forpliktelser i Europa til å binde mer CO₂ i naturen.
Her ligger det for så vidt et stort potensial. Seinest i forrige uke viste en omfattende studie i tidsskriftet Nature at rundt 226 gigatonn karbon kan bindes i verdens skoger. For å sammenlikne: Det er like mye som rundt 25 år med utslipp fra fossile drivstoffer – globalt. 61 prosent av dette kan realiseres ved å verne eksisterende skog, resten ved å plante trær i områder der skogen er hogd eller bare finnes i små flekker.
226 gigatonn er et lavere tall enn tidligere forsøk har kommet fram til, men sannsynligvis er det mer realistisk fordi man har sett på hvor det reint praktisk er plass til flere trær. Noe som ikke er tatt med i beregningene, er effekten av klimaendringer. Resultatet kan dermed bli litt lavere i virkeligheten. Eller, overraskende nok, litt høyere: Mer drivhusgass i atmosfæren er nemlig ikke bare dårlig for naturen.
Hadde ikke Naturvernforbundet vært på hugget, hadde skogen blitt hogd
Du har kanskje hørt noen klimaskeptikere si det – at CO₂ faktisk er bra for naturen, og at det dermed ikke er så farlig om det blir mer av det. Det er feil. Men mer CO₂ kan i noen tilfeller føre til at planter vokser raskere.
Det funker slik: Når planter tar opp CO₂ fra lufta for å bruke det i fotosyntesen, passerer den mikroskopiske små hull i bladene – såkalte stomata. Fordi plantene umiddelbart bruker denne CO₂-en for å vokse, er konsentrasjonen lavere i et blad enn i atmosfæren rundt. Denne forskjellen dytter CO₂-en inn i planten.
Samtidig fordamper en plante litt vann gjennom de samme hullene. Prinsippet er det samme, bare omvendt: Det er høyere konsentrasjon av vann i bladet enn i atmosfæren. CO₂ inn, vann ut.
Når mengden CO₂ i atmosfæren øker, blir dermed også forskjellen mellom lufta og bladene større. Det gjør at CO₂ lettere suges inn i planten – mens fordampningen er den samme. En plante vil da kunne lagre mer karbon, og vokse raskere, uten at den bruker mer vann.
Vi skal ikke juble for mye over denne ene positive effekten av klimaendring. Den funker nemlig bare når det finnes nok andre næringsstoffer. Om det for eksempel mangler nitrogen, vil CO₂-effekten bli mindre eller utebli helt. Klimaendringer fører dessuten til at vi kan vente oss flere hete- og tørkebølger. De gjør at trær tørker ut og at det lettere oppstår skogbranner. I Canada brant rundt 185.000 kvadratkilometer skog ned i år – fem prosent av skogen i landet. Utslippene av drivhusgasser fra brannene var tre ganger så stor som utslippene fra industrien i Canada.
Vi kan med andre ord ikke stole blindt på at skogen løser klimaproblemet. Å verne og reparere skog kan hjelpe litt, men det erstatter ikke ekte klimapolitikk, som å fase ut olje og gass. Og så er spørsmålet: Hva vil vi med skogen? At den løser klimakrisa for oss, eller at den er leveområde for dyr og planter, uten altfor mye innblanding fra menneskene? Er skogen et lager for CO₂, eller et stykke natur?
For klimaproblemet er skogvern bare et lite plaster på såret. For å motvirke biodiversitetskrisa er naturvern derimot vesentlig. Under to prosent av norsk skog er artsrik urskog, og de to prosentene trues stadig. For å nevne ett eksempel: I sommer klarte Naturvernforbundet med et nødskrik å hindre at et stykke urskog skulle hogges ned i Nordmarka. De påpekte at flere rødlistede gammelskogarter fantes her. Det visste kommunen, men det regionale landbrukskontoret, som ga tillatelse til hogst, hadde ikke sjekket det. Hadde ikke Naturvernforbundet vært på hugget, hadde skogen blitt hogd.
Det er klart: Vernet av norsk natur er fortsatt svært mangelfull. Så lenge vi hogger ned urskog hjemme hos oss selv, må vi ikke peke til utlandet for å redde biodiversiteten i verden. Om ikke Norge, med den utstrakte naturen, klarer å verne en betydelig del av den – hvem skal klare det da?
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 20. november 2023. Oversatt av Carline Tromp.