Hvordan skal vi møte den neste «Hans»? - Frans-Jan W. Parmentier

Nå som vannet har trukket seg tilbake etter ekstremværet Hans, sitter vi igjen med ødeleggelsen og overraskelsen. Mer enn 100 mm regn over tre døgn – det er 1–2 ganger det man vanligvis får i løpet av en måned. Sagt på en annen mate: For hver kvadratmeter kom mer enn 100 liter vann fra himmelen. Da alt det vannet banet seg en vei gjennom elvedalene, etterlot det seg et spor av skadeverk: mengder av hus og gårdsbruk under vann, veier og jernbanebroer som ga etter, og til og med en demning som kollapset. Skadene beløper seg til flere milliarder. Hvordan kunne dette skje, og vil vi greie å holde føttene tørre neste gang det stormer?

For å forstå hvorfor Hans fikk så stor effekt, må vi først vite hvordan regn oppstår. Da trenger man et knippe ting: Først må lufta være mettet med fukt, noe som skjer når den stiger opp og blir kjølt ned i prosessen. Kaldere luft kan nemlig holde på mindre fuktighet, og vannet som er til overs kondenserer i form av dråper (eller iskrystaller, når det er kaldt nok). Så lenge dråpene er små, blir de holdt oppe av den oppadstigende lufta i en regnsky. De må derfor også fortsette å vokse, helt til de er store nok til å falle ned. Dessuten må det komme nok tilførsel av fuktig luft til å danne flere dråper, ellers regner skyen tom med en gang.

Med «Hans» kom alle disse faktorene sammen. Etter at to lavtrykk i midten av Europa smeltet sammen og beveget seg i vår retning, var tilførsel av store mengder fukt garantert. Da dette systemet kom til Norge, ble den våte lufta dyttet oppover langs fjellene midt i landet. Lufta kjølte ned, kunne ikke holde på like mye fuktighet – og vannet falt ned som regn. Topografien i landet vårt forklarer hvorfor det kom så mye regn særlig i områder som Hallingdal og Valdres, mens Hans ikke herjet like mye i det flatere Sverige. Samtidig ble Hans hengende i noen dager, slik at regnet fortsatte og fortsatte. Dårlig timing gjorde flommene verre. Vannstanden var allerede høy da Hans dukket opp, fordi juli hadde vært en våt måned. Når det da begynner å pøsregne, kan ikke regnet trekke inn i den våte jorda. Skogbunn, myr og innsjøer fungerer ikke lenger som gode bufre, og alt vannet renner vekk med en gang.

I tillegg til timing, var også retningen uheldig. For Hans kom østfra, i stedet for vestfra, som vi er vant til av stormer. Ved vestkysten er store mengder regn ikke uvanlig, og hele landskapet er innrettet for å kunne lede vekk store vannmasser. Men østafjells var Hans den verste stormen som hadde skjedd på 100 år.

Et tilleggsproblem i innlandet er at veien til havet er lang, slik at vannet må gjennom store vassdrag. De enorme mengdene med regn som falt i et langt større område, måtte transporteres av elvene, og ved hver flaskehals førte det til problemer – som Storelva ved Hønefoss, Drammen sentrum og den kollapsede fyllingsdammen ved Braskereidfoss. Dette var ikke stedene som fikk mest nedbør under stormen, men effekten av Hans var like fullt stor.

Hans var svært uvanlig, men det spørs om det vil være sånn framover. Jordas oppvarming gjør at vi kan vente oss mer styrtregn i framtida. En storm som før skjedde i gjennomsnitt hvert 100. år, kan nå kanskje skje to eller tre ganger hvert århundre. Nettopp fordi de forekommer så sjeldent, er det vanskelig å lage gode statistiske modeller. Likevel: Vi vet at slike stormer vil treffe oss før eller siden.

Vissheten om dette er grunnlaget for en god forvaltning av vassdrag. For å ta Nederland som eksempel: På 1990-tallet ble det to ganger store oversvømmelser fordi elver flommet utover sine bredder. I 1995 ble flere hundretusen mennesker og en million dyr evakuert for sikkerhets skyld. Elvedikene holdt, heldigvis, med et nødskrik. Men det var åpenbart at noe måtte endres – som det også er her hos oss etter Hans.

Løsningen var relativt enkel: Å skape mer rom for elvene. Nederland hadde låst elvene sine inn i en altfor stram trøye av diker, som gjorde at vannet ikke kunne gå noe sted. De siste tiårene har man jobbet hardt for å endre dette: diker har blitt forsterket eller flyttet, det har blitt gravd ekstra groper for å lede overvannet vekk, og noen lavtliggende poldere er pekt ut som flomområder for å skåne byene. Gårder her har blitt løftet opp i sin helhet på kunstige høyder. Tiltakene er vellykkede: De heftige flommene i Tyskland og Belgia for to år siden skapte få problemer nedstrøms i Nederland.

Nå er ikke Norge det samme som Nederland. Landskapet er helt annerledes, og kost-nytte-vurderinger vil se annerledes ut fordi landet vårt er mer tyntbefolket. Men å lage rom for elver må uansett alltid tilpasses lokale forhold. I Nesbyen vurderer man nå for eksempel å ikke gjenoppbygge deler av sentrum som ble oversvømmet under Hans. Det er forståelig, men dette går lenger enn lokal politikk. Vi trenger en nasjonal tiltaksplan som kartlegger farene ved ekstreme regnstormer, fra fjelltopp til fjord, og som skaper rom for elvene der det er nødvendig. Vi klarte ikke å møte Hans på en god måte, men vi kan få det til neste gang.