Mens isen smelter, gir regjeringen bånn gass - Frans-Jan W. Parmentier

Smilende og pent stilt opp på rekke poserte de for fotografen inne på Olje- og energidepartementet: Statsråd Terje Aasland og representantene for de 19 nye olje- og gassprosjektene på norsk sokkel som ble godkjent like før sommeren. Ingen sjampanje, men alle har en ispinne i hånda – jeg teller 11 lollipop og fem sjokoladeis.

Det var tross alt den heteste junimåneden målt i Oslo noensinne. Og globalt, forresten. Med andre ord et strålende tidspunkt for å kjøre nye 200 milliarder kroner inn i den fossile industrien slik at den kan gi bånn gass fram til 2040. Den motbydelige ironien i det hele gikk de oppmøtte tydeligvis hus forbi.

I ukene etter skrek avisene om den sydende klimasommeren: hetebølger med temperaturer som av og til bikket langt over 40 grader i Sør-Europa, USA og Asia. Ekstremt lite havis rundt Sydpolen, midt i den antarktiske vinteren, og absurd varme verdenshav over hele kloden. Så kom styrtregnet, jordras og flommene hos oss. Man skulle tro at dette ville mane politikerne til handling, for å bekjempe klimakrisa ved roten en gang for alle – heller enn å aktivt bidra til å gjøre den verre.

Dessverre. Samme dag som stormen «Hans» begynte å øse regn utover Norge, sa Jonas Gahr Støre at ekstremværet var en følge av klimaendringer. For så, dagen etter, å stå i Hammerfest og annonsere at Melkøya vil bli elektrifisert for 13 milliarder kroner – uten fangst og lagring av CO₂. Mens det verste uværet i flere tiår satte åkre og boligfelt under vann, tok Støre og Trygve Slagsvold Vedum seg en is etter pressekonferansen. For det var jo uvanlig varmt igjen, denne gangen i Nord-Norge. Ironien hos denne regjeringen har ingen grenser.

Det vises også på idiotiet i at naturen i Finnmark nå vil bli ofret for flere vindturbiner som har som eneste formål å gjøre gassproduksjonen ved Hammerfest renere. På papir minsker dette Norges CO₂-utslipp med to prosent, men for klimaet spiller det ingen rolle når den samme gassen fortsatt brennes opp i utlandet. Det finnes nemlig ingen planer om å minske ­produksjonen.

Tvert imot: Elektrifiseringen av Melkøya trengs også for å få installert nye, svært strømkrevende kompressorer, som del av «Snøhvit Future». Dette prosjektet har som mål å opprettholde produksjonen fra Snøhvit-gassfeltet på samme nivå når trykket faller, slik at feltet kan pumpes helt tomt i løpet av de neste 20 årene. Derfor er det rett og slett feil når Støre, Aasland og Vedum påstår at elektrifiseringen av Melkøya vil få CO₂-utslippene ned. Det er motsatt, for med denne investeringen sørger de for at enorme mengder gass vil bli produsert i flere tiår framover. Sammenlignet med det betyr den lille innsparingen fra elektrifiseringen ingenting. La oss kalle en spade for en spade: Elektrifiseringen er et støttetiltak for olje- og gassindustrien, ikke et klimatiltak.

Da vi fikk en ny regjering for to år siden, hadde jeg et slags håp om at det ville bli slutt på denne typen kostbar og meningsløs grønnvasking av en industri som burde avvikles, ikke bygges opp. Håpet forsvant så fort SV følte seg tvunget til å forlate forhandlingene i Hurdal. Også til venstre for sentrum er den politiske hovedlinja at olje og gass bør flyte rikelig. Krigen, korona og til og med klima: For flertallet i Stortinget finnes det bare én løsning, og det er mer norsk olje og gass.

Så lenge den nasjonale politikken gir beng i å stoppe klima- og naturkrisa, må vi vise hvordan det kan gjøres ved det kommende lokalvalget. For selv om det kan virke fjernt, kan man også ta tak i et altomfattende problem som klimakrisa, på det lokale plan. For eksempel ved å elektrifisere kollektivtransport, bli bedre på å resirkulere søppel og bygge ut fornybar energi uten å rasere naturen. Kommunevalgene i Finnmark vil bli avgjørende for elektrifiseringen av Melkøya, som i Lebesby, som Klassekampen skrev om på fredag. Men også lenger sør er det sak å velge kandidater som har klima og miljø høyt på agendaen.

For å gi noen eksempler fra Oslo: Da jeg flyttet hit for mer enn ti år siden, kjentes det livsfarlig ut å sykle til jobb. Etter hvert som et nettverk av sykkelveier har kommet på plass, virker rushet mer som det jeg var vant med fra Amsterdam. Det enorme taket på Alnasenteret har nylig blitt dekket med 12.000 kvadratmeter solcellepaneler, som ikke har fortrengt et eneste gresstrå. Og mens prosjektet med CO₂-fangst og -lagring på Klemetsrud blir dyrere enn planlagt, er det et banebrytende og nødvendig prosjekt som, hvis det lykkes, vil gi en reduksjon av 400.000 tonn CO₂. På Melkøya lover man på papir å spare inn det dobbelte – men i Oslo er det snakk om ekte reduksjoner, som får ned utslippene både nasjonalt og internasjonalt.

I valglokalene i september må vi gjøre det klart at vi ønsker oss en grønnere framtid. Politikere som vil investere mer i olje og gass, som på Melkøya, går ut fra at vi i mange tiår vil være låst til fossile drivstoffer. Med andre ord: at de internasjonale klimaavtalene i praksis vil mislykkes. Nei takk. Jeg stemmer heller på noen som faktisk har en visjon for en fossilfri verden, og som til og med stoler på at vi vil klare det, sammen.