Et varmt ­mysterium i verdenshavene - Frans-Jan W. Parmentier

Det er noe rart som skjer i Nord-Atlanterhavet: De siste tre månedene har havvannet vært mye varmere enn det skal. Særlig rundt de britiske øyene foregår det for tida en hetebølge i havet – vannet er fire til fem grader varmere enn vanlig – men unormale temperaturer finnes også fra Vest-Afrika til de karibiske øyene. I tillegg til Atlanterhavet, er også Stillehavet langt varmere enn det pleier å være. Hva er det som skjer? Har klimaet nådd et vippepunkt?

En teori som ble diskutert blant forskere på Twitter, var om den plutselige oppvarmingen kunne være en bieffekt av et miljøtiltak. Med bakgrunn i farene for folkehelsa har nemlig International Maritime Organization (IMO) vedtatt en global regel om at den maksimale mengden svovel i skipenes drivstoff senkes fra 3,5 til 0,5 prosent, slik at det blir mindre luftforurensning. De forurensende partiklene i skipsrøyken har samtidig også en annen effekt: fukt kan kondensere på dem, noe som gjør at det formes dråper og det oppstår skyer. Dessuten gjør svoveldelene skyene lysere. På satellittbilder kan man se disse klart, som lange, hvite striper bak skipene. Tanken er at reduksjonen i svovelmengden har ført til en kraftig nedgang i denne typen skyer. Mindre sollys blir da reflektert av skyene, som igjen fører til at verdenshavene varmer opp raskere.

Analyser av satellittbilder viser ganske riktig at det har blitt færre slike skyer, men det ser ikke ut som om dette er årsaken til den nylige oppvarmingen. Begrensningen i svovelinnhold ble nemlig allerede innført i 2020. At dette plutselig, tre år seinere, ville gi en veldig stor effekt på den globale temperaturen, virker usannsynlig – også fordi det var færre skip ute under covid-pandemien enn i dag. Også modellstudier peker på at disse skips-skyene har en forholdsvis liten innflytelse.

En annen mulig forklaring på oppvarmingen, som har blitt foreslått av den kjente klimaforskeren Michael Mann, er at det handler om andre små partikler: sand fra Sahara. Sandstormer kan blåse bitte små sandkorn i tusenvis av kilometer over verdenshavene, og alt dette støvet i lufta reflekterer sollyset tilbake inn i verdensrommet. Denne våren har sandstormene for det meste uteblitt, på grunn av usedvanlig svak vind. Satellittmålinger viser at lufta over verdenshavet var langt klarere enn vanlig, noe som gjør at mer lys kunne nå ned til vannet, som dermed varmet opp raskere. De samme svake vindene kan etter hvert også ha svekket strømmene i verdenshavene, som den tyske havforskeren Stefan Rahmstorf har foreslått. Det gjør i så fall at mer varmt vann hoper seg opp.

Det er altså sannsynlig at variasjoner i klimasystemet har ført til et uheldig samspill av naturlige faktorer. Men akkurat nå er det mest spekulasjon. Forskning må vise hvorfor temperaturene i Atlanterhavet har gått opp så kraftig denne våren, og om dette bare er et forvarsel på hvor alvorlige klimaendringene kommer til å bli.

Oppvarmingen i Stillehavet er mindre gåtefull: der er en El Niño i gang. Dette kjente naturlige fenomenet er en endring i havtemperaturene og vindene langs ekvator: Vanligvis driver sterke passatvinder varmt havvann vekk fra Sør-Amerika og vestover. Det gjør at kaldt vann kommer opp langs vestkysten, og at havtemperaturen holder seg relativt lavt, men noen år blir passatvindene svakere, som gjør at det varme vannet spres utover langs ekvatoren, fra Sør-Amerika til Indonesia, og en El Niño oppstår.

Denne endringen i havtemperaturen er så omfattende at den påvirker været over store deler av kloden. Noen områder blir ekstra varme, andre blir ekstra våte: El Niño fører altså noen steder til tørke mens det blir flommer andre steder – spredt utover særlig Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika. Det betyr med andre ord at verden kan stålsette seg for flere naturkatastrofer. Som om det ikke har vært nok hetebølger og storflommer de siste årene.

Fordi El Niños påvirkning strekker seg så langt, er det også mulig at de svake vindene i Sahara er en følge av at den er på vei – men dette vet vi ikke sikkert ennå. Det vi imidlertid vet, er at det pleier å forekomme færre orkaner i Atlanterhavet under en El Niño, på grunn av de endrende vindmønstrene. Spørsmålet er bare om dette også vil gjelde i år, hvis havtemperaturen holder seg så merkelig høye som de er nå. Orkaner oppstår nemlig nettopp i vannmasser som holder høy temperatur. Mens det er vanskelig å slå fast en kobling til El Niño fordi været er kaotisk, er det overtydelig at det vi observerer i verdenshavene er skremmende: alle signaler lyser rødt.

Det er en stor risiko for at denne El Niño kommer til å bli en veldig sterk en, som vil dytte den globale temperaturen heftig oppover – på toppen av den kroniske oppvarmingen av planeten vi står for selv med drivhusgassene våre. Non-profitorganisasjonen Berkeley Earth anslår derfor at det er en 54% sjanse for at 2023 kommer til å bli det varmeste året målt noensinne. Igjen et steg nærmere en global oppvarming på 1,5 grader, med andre ord. Klimaendring gjør gårsdagens ekstremer til den nye normalen. Morgendagens ekstremer blir ikke til å holde ut.

Mens jeg skriver dette, er lufta over Atlanterhavet blitt litt mindre klar. Dessverre ikke på grunn av sand fra Sahara. Nei, der er på grunn av røyken fra de gigantiske skogbrannene i Canada, som blåser hele veien til Europa. Ikke akkurat den avkjølingen jeg så for meg, dessverre.