Når isbreene smelter, renner også klimahistorien ut i havet - Frans-Jan W. Parmentier

I den iskalde Krundøla i Jostedalen står hydrologistudentene mine og måler hvor mye vann som renner gjennom elva. I fjor på denne tida var vannet så lavt at det nesten ikke gikk an å måle. I år er strømmen så kraftig at det krever sitt å holde seg oppreist. Det føles som en lettelse etter fjorårets tørke, og vann- og strømkrisa som fulgte med. Var det et unntak, eller går vi mot tørrere tider på grunn av klimaendring?

En del av svaret ligger i neste dal. Ved inngangen til den ligger noen avlange høyder med store steiner – morener – som markerer hvor Nigardsbreen sluttet på 1700-tallet. Breen var så gigantisk at den fylte opp hele dalen og skjøv all denne steinen, grusen og sanden foran seg. Det er vanskelig å forestille seg hvor stor breen var den gangen, for i dag gjemmer den seg helt øverst i dalen, fem kilometer unna. Bare i løpet av de siste tjue årene har isen trukket seg 600 meter tilbake. Nigardsbreen er bare en skygge av de mektige ismassene som en gang i tida greide å slipe ut denne dalen.

Det er ikke bare Nigardsbreen som det går dårlig med. De siste 20 årene har alle breene i Norge trukket seg tilbake. Det skjer fordi mer is smelter på grunn av varmere somre, mens det ikke kommer nok snø om vinteren til å kompensere. For Nigardsbreen håper jeg for øvrig at i år blir et unntak. Denne vinteren varte såpass lenge, og var såpass kald, at det fortsatt var uvanlig mye snø igjen under feltarbeidet vårt i midten av mai.

Likevel blir jeg ikke beroliget av det, for selv om norske breer vokser litt i år er det bare utsettelsen av en dødsdom. Tidligere i år viste en studie publisert i Science, ledet av blant andre professor Regine Hock ved Universitetet i Oslo, at en global oppvarming på «bare» 1,5 grader vil føre til at 60 til 80 prosent av alle breene i Skandinavia vil være borte mot slutten av dette århundret. Tallet kan godt bli enda høyere, for det ser ikke ut til at vi klarer å begrense jordas oppvarming til 1,5 grader. Studien viste at situasjonen er alarmerende over hele kloden.

En verden uten breer er en tørst verden. Nesten to milliarder mennesker er avhengige av isbreer som en stabil kilde til drikkevann, irrigasjon og for å produsere vannkraft. Isbreer funker som en buffer, slik at det er nok vann igjen til elvene også i somre hvor regnet lar vente på seg. Uten slike bufre vil det komme flere ekstremer: for eksempel flommer om vinteren fordi nedbøren kommer i form av regn som renner vekk, i stedet for snø som blir liggende. Om sommeren truer tørke, fordi det ikke er nok smeltevann å ta av.

I Norge er det ikke kommet så langt ennå. Om isbreene smelter raskere, vil det først føre til at det kommer mer smeltevann om sommeren, noe som øker vannføringen i elvene. Helt til det ikke lenger finnes noen bre, så klart. Dette innebærer en altomfattende endring i hydrologien i vårt land. Og det betyr at vi i framtida vil måtte være langt smartere i måten vi bruker vann på, og må planlegge for å unngå vannmangel.

Lenger sør i Europa er vannkrisa allerede et faktum. Nylig rapporterte Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) at det var så varmt i Alpene i fjor, at snøen ikke engang på de høyeste målestasjonene hadde overlevd sommeren. Derfor forsvant hele seks prosent av breenes omfang i Sveits i løpet av ett enkelt år, to til tre ganger så mye som det som har vært vanlig de siste tiårene. Konsekvensene av snømangelen ligger åpent i dagen: Tross kraftige regnskyll i det siste har Frankrike og Italia har vært nødt til å innføre restriksjoner på vann. På toppen av alle denne elendigheten kommer det faktum at bresmeltingen vil føre til raskere økning av havnivået, som vil ha katastrofale effekter over hele verden.

I tillegg skaper dette et spesifikt problem for klimavitenskapen, for mens isbreene sakte, men sikkert forsvinner for oss, mister vi også informasjon om tidligere tiders klimaendringer. Ved å studere sammensetningen av isen fra en bre eller innlandsisen, og de små luftboblene som finnes inne i den, kan man slå fast det historiske klimaet i atmosfæren. Kilometerlange iskjerner fra Grønland og Antarktis har lært oss at endringer i temperatur de siste flere hundre tusen år alltid har gått hånd i hånd med endringer i drivhusgasser i atmosfæren. Derfor vet vi også hvordan klimaet vil utvikle seg i framtida.

Isbreer er ikke like tjukke som innlandsisen på Grønland og Antarktis. Men de tilbyr et unikt perspektiv: De gir detaljert informasjon om hvordan klimaet har utviklet seg lokalt, i vår del av verden og over de siste par hundreårene. Det er bare det at klimaendringene truer denne kunnskapen. Nylig startet en stor, internasjonal forskergruppe, «Ice Memory», en redningsaksjon: I vår var de på Svalbard, stedet på jorda som varmer opp raskest, for å hente ut iskjerner. Disse skal lagres på Antarktis, før det er for seint og klimahistorien har skyllet ut i havet.