Lågendeltaet er ikke lenger vernet. Hva blir det neste? - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 20. februar 2023
Nå er det motorveiens tur
Lågendeltaet er ikke lenger vernet. Hva blir det neste?
«Nå er det naturens tur», erklærte Espen Barth Eide sist desember i Montreal. Der ble nemlig en historisk avtale undertegnet like før jul, en avtale som skulle redde verdens økosystemer. I seiersrusen som fulgte så det et lite øyeblikk ut som om vi faktisk ville slutte med å ødelegge naturen og i stedet begynne med å gjøre planeten mer levelig. Men bare to måneder seinere viser det seg hvor lite verdt Eides uttalelse var, for nå vil han bygge firefelts motorvei ved Lillehammer – tvers gjennom det vernede naturreservatet Lågendeltaet. For å få til dette måtte han gjøre et unntak og få opphevet vernet av området gjennom kongelig resolusjon. «Det står ikke i naturavtalen at du ikke kan bygge vei over Lågendeltaet», påpeker statsråden overfor Morgenbladet. Da så.
Det var det vernet: Med et pennestrøk har Espen Barth Eide opphevet vernestatus for deler av naturreservatet Lågendeltaet, for at en ny vei skal kunne bygges.
Tilhengere av veien vil peke på at fire kilometer av den går i tunnel, at den gjør regionen mer tilgjengelig og øker trafikksikkerheten. Det man glemmer å nevne, er at tunnelen går vest for deltaet – hvor den først og fremst verner menneskene som bor der, ikke naturen – og at det allerede finnes bruer på nord- og sørsida av deltaet. For meg er det en gåte hvorfor det må bygges en tredje bru, bare så man kan dundre gjennom et hekkeområde for fugler i 110 km/t og få noen minutters kortere reisevei.
Dette alternativet var det minst naturvennlige av alle de ni som lå på bordet. Likevel er det nettopp denne versjonen som må og skal på plass, for planleggingen har allerede tatt 15 år og kostet 1,1 milliarder kroner. Det må da være altfor dyrt å stoppe nå?
Det stemmer faktisk ikke. For dette veiprosjektet kommer aldri til å gi nok verdi til samfunnet. Det har faktisk en negativ samfunnsøkonomisk nytte på minus 5,9 milliarder kroner. I tillegg kommer forringelsen av svært verdifull natur som ikke kan måles i kroner. Det forsterker konklusjonen om at tiltaket er svært samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Et prosjekt som har en så stor negativ samfunnsøkonomisk verdi, kan ikke være av vesentlig samfunnsinteresse, som er vilkåret for å gi unntak fra verneforskriften.
Du trenger ikke stole på meg her. I avsnittet over brukte jeg formuleringene fra Miljødirektoratet, da de i fjor høst nektet å gi tillatelse for bygging av ny E6 gjennom Lågendeltaet. Direktoratet ville heller ikke gå med på regjeringens forslag om å kompensere naturtapet ved å verne et annet område 50–60 kilometer unna. I praksis vil dette bare kompensere for tapet av vernet natur. Naturen på det andre stedet finnes allerede, det lages ikke ny, så det er fortsatt snakk om et netto tap. Fugler og fisker kan nå engang ikke sendes en annen vei ved å sette opp skilt, som man kan gjøre med stinkende og støyende biltrafikk.
Bare sett i gang. Loven kan alltid tilpasses
Miljødirektoratet meldte derfor fra til regjeringen og de lokale myndighetene at de måtte tilbake til tegnebrettet og se på alternative muligheter på nytt. Flere av disse hadde blitt forkastet tidlig i prosessen, fordi man bare så på de trafikkmessige fordelene og ikke ulempene for naturen. Men i stedet for å rette denne uforståelige feilen og finne en balansert løsning som ville komme både mennesker og dyr til gode, ble naturreservatets vernestatus, etter 32 år, opphevet ved et pennestrøk.
Kanskje tror du at det ikke gjør så mye at et lite stykke natur blir borte. Men dette spesifikke naturreservatet er sårbart og er del av et langstrakt nettverk av våtmark nord for Lågen, gjennom Mjøsa og Øyeren og videre mot Oslofjorden. Globalt er denne typen områder under sterkt press: Denne måneden viste en studie i Nature at rundt tjue prosent av all våtmark i verden har gått tapt i det siste århundret. I Norge er tapet halvannet ganger så stor som det globale gjennomsnittet. Regjeringen synes åpenbart at det ikke er nok.
Det er en type arroganse som vi har sett fra denne regjeringen før. I oktober 2021 slo Høyesterett fast at vindturbinene på Fosen er plassert urettmessig. Anleggene står der fortsatt. Samtidig gjør regjeringen sitt beste for å anvende nytt regelverk for ikke å måtte overholde dommen, i stedet for å akseptere den. Den forrige regjeringen var for øvrig ikke stort bedre: De rapporterte til FN at store deler av norsk hav var vernet, mens det i virkeligheten foregikk intensiv fiskerivirksomhet.
Slik oppførsel er ikke bare undergravende for folks tillit til myndighetene, det skaper også farlige presedenser. Entreprenører som ser på urørt natur først og fremst som en mulighet til å tjene raske penger, ikke som umistelige økosystemer med egenverdi, har nå fått oppskriften: Sørg for å trenere planleggingen så mye som mulig, slik at det allerede er investert mye penger i forprosjektet. Om mulig, bare sett i gang med det du har tenkt. Investeringene dine vil i etterkant være argument nok for å presse igjennom prosjektet likevel. Loven kan alltid tilpasses. Og det er som kjent lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Nettopp derfor er kampen om Lågendeltaet så viktig. Ikke bare for å stoppe ett enkelt idiotisk veiprosjekt, men også på grunn av konsekvensene det vil ha for naturen i hele landet. Hvilket naturreservat blir det neste? Allerede snakker flere partier om å bygge ut vernede vassdrag. Hvor trekkes grensa, om vi i det hele tatt skal ha en? Etter Montreal er det vår plikt å vise at «vernet» – også i Norge – faktisk betyr «vernet», uten utløpsdato.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 20. februar 2023. Oversatt av Carline Tromp.