Vellykket klima­aktivisme handler ikke om seg selv - Frans-Jan W. Parmentier

Jeg strever med å slå fast om 2022 var et godt eller et dårlig år for jordkloden. Klimaforhandlingene i Egypt ble en skuffelse, og på grunn av krigen i Ukraina ble Europa tvunget til å skru på kullkraftverk som egentlig hadde blitt avviklet allerede. Blant annet av den grunn økte de globale CO₂-utslippene til nye rekordhøyder, så ved starten av 2023 er vi i lyntogfart på vei dypere inn i klimakrisa.

Likevel finnes det lyspunkter. Rett før jul ble det avtalt i Montreal at minst 30 prosent av ødelagte eller skadde økosystemer i verden må restaureres i 2030. På naturtoppmøtet har man med andre ord fått til noe. At slike avtaler ikke nødvendigvis bare er fagre ord, kan vi se fra det faktum at en stor del av Europas pattedyr og fugler har økt bestandene de siste tiårene, blant annet på grunn av bedre lovgivning og aktivt vern.

Slike suksesser trues likevel med å bli nullet ut på grunn av de globale følgene av klimakrisa, som økningen i hetebølger, tørkeperioder og flommer. Det som må skje i 2023, er at myndigheter senker utslippene. For å få til det trengs en sterk klimabevegelse som holder dem i ørene og minner om klimaløftene. Men nettopp der var det noe som skurret i året som har gått.

I oktober kastet aktivister i «Just Stop Oil» suppe på et van Gogh-maleri i National Gallery i London, før de limte seg fast til veggen. Det var et nøye regissert mediestunt som, selvsagt, ga mye oppmerksomhet. Derfor forstår jeg at de gjorde det, også fordi maleriet ikke ble skadet – men til syvende og sist tjente ikke klimaet på aksjonen. For det som fulgte, var særs forutsigbart: Aktivistene ble malt fram som ekstreme i mediene, og den britiske regjeringen fikk ingen som helst grunn til å endre klimapolitikken. Snarere det motsatte. Etter at suppekastingen ble gjentatt flere steder i verden, ble det først og fremst diskusjon om problemet med klimabevegelsen – ikke selve klimaproblemet.

Det skjedde også her i Norge, etter at aktivister kastet oransje maling på statuene i Vigelandsparken i Oslo i november. I NRK Debatten erklærte én av aktivistene at han ikke ville utelukke vold, noe som vakte stor forferdelse. Et bunnpunkt kom da klimaforskerne Dag O. Hessen og Bjørn Samset ble møtt med en storm av negative reaksjoner etter at de, også i Debatten, møtte tre klimaaktivister og nyanserte noen svart-hvite påstander framsatt av programleder Fredrik Solvang. Debatten etter Debatten gikk så langt over styr at Hessen bestemte seg for å ta en pause fra mediene. Med slike aktivistvenner trenger ikke klimaforskere fiender.

Klimaproblemet er så stort og uunngåelig at mange føler seg maktesløse. Mennesker som i tillegg er overbevist om at verden vil gå under i løpet av noen tiår (eller mindre) på grunn av gjerrigheten og urokkeligheten til en liten elite, kan gjøre mye rart. Men når alt kommer til alt, er det snakk om et lite mindretall. Ideen om en apokalyptisk framtid støttes ikke av klimavitenskapen. Vil verden endres inngripende på grunn av klimaendringer? Ja, det er sikkert. Vil det gå på bekostning av natur, og av menneskeliv? Ja, det er sannsynlig. Men vil planeten bli helt ubeboelig? Nei, det vil ikke skje. Som så ofte vil det være vinnere og tapere. De fattigste landene blir rammet av de verste konsekvensene, mens de rike, som attpåtil har forårsaket elendigheten, kan tilpasse seg til det nye klimaet ved å kaste penger på problemet. Til sammen et bilde av framtida som er dystopisk nok til å framprovosere et opprør.

Vellykkede aksjoner krever at klimabevegelsen igjen retter skytset direkte mot fossiløkonomien. I november syklet flere titalls aktivister inn på flyplassen Schiphol, hvor de lenket seg fast til fly, slik at det ikke kunne lette fra bakken. Noe lignende gjorde norske klimaaktivister da de tidlig i 2022 lenket seg fast til et tog med flybensin på vei til Gardermoen. Jeg skal ikke gi noen lekse om hvordan folk skal aksjonere – men dette er eksempler på sivil ulydighet som først og fremst fokuserer på målet, ikke midlene. «Følg pengene» bør være et ledende prinsipp – og der passer oppmerksomhetssøking på museer dårlig inn.

I tillegg til å øke presset mot fossilindustrien og pålegge den å ta ansvar, er det minst like viktig for klimabevegelsen å feire suksessene sine høyt og tydelig. Det er et slags mirakel at alle verdens land årlig forhandler om klimapolitikken som skal føres, og at de i store trekk er enige om at klimaendringene er alvorlige. Solenergi er i dag den billigste energiformen, og den gjennomgår en eksplosiv vekst. Innen rundt ti år vil nye biler i USA og EU bare være elektriske. Slutten på gass, olje og kull er ikke noen umulig utopi. Det er en framtid som kommer nærmere for hver dag.

Betyr det at jeg er fornøyd? Langt ifra. Går alt for sakte? Det er sikkert. Det er for mye rot og grønnvasking. Klimaaktivisme er fortsatt helt nødvendig for å holde koken. Men det må skje med fokus på budskapet, og ikke bare ved å hamre inn apokalyptiske framtidsvisjoner. Vi må også se at hvis vi gjør vårt beste, så er en bedre verden faktisk mulig. Bare slik kan vi bekjempe følelsen av maktesløshet og endre verden ved å se glasset som halvfullt, heller enn halvtomt.