Klimaendring er ikke som ­å skru opp varmen med en grad - Frans-Jan W. Parmentier

For sju år siden ble det skrevet historie i Paris, da man skrev under avtalen som vi skulle redde klimaet med. Seks lignende klimatoppmøter seinere, hvorav en som nettopp ble ferdig i Egypt, har det dessverre skjedd fint lite. Foreløpige tall fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) viser at den gjennomsnittlige oppvarmingen av kloden har ligget på drøyt 1,1 grad de siste ti årene, og vi har jevnlig passert 1,2 grader. Parisavtalens nedre grense, 1,5 graders oppvarming, nærmer seg med raske skritt. Spørsmålet er: Er det fortsatt mulig å nå dette målet? Og hva skjer om vi ikke gjør det?

Det har vært mye snakk om disse 1,5 gradene i mediene, og kanskje er du grundig lei. Har det nå egentlig så mye å si, om det er 13 eller 14,5 grader ute? Den tankegangen kan jeg forstå, men det er også en feilslutning. En av de dårligst kommuniserte følgene av klimaendring er hvor mye oppvarming vi faktisk kommer til å erfare.

For 1,5 grader er altså gjennomsnittet over hele verden, inkludert verdenshavene. Over havet varmer atmosfæren ikke opp like fort, fordi det går mer energi til å fordampe vann enn å varme opp luften. Siden brorparten av jordas overflate er hav, senker dette gjennomsnittet for hele verden. Oppvarmingen over land ligger altså over dette. Faktisk har 20 til 40 prosent av befolkningen på jorda allerede opplevd mer enn 1,5 graders oppvarming i minst én sesong, som IPCC beregnet for noen år siden.

En annen ting: Jo lenger nord du kommer, jo raskere går oppvarmingen. Arktis varmes opp rundt tre ganger raskere enn resten av verden. 1,5 grader globalt blir altså rundt 4,5 grader der oppe. Rundt Svalbard går oppvarmingen enda fortere: seks ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, som en studie fra Meteorologisk institutt viste i år. Derfor ser vi så mange store endringer i det høye nord, som at havisen forsvinner, landisen smelter og at permafrosten tiner opp. Den raske oppvarmingen av Arktis er én av grunnene til at jeg forsker på nettopp dette området, siden konsekvensene av klimaendringene er aller mest synlig her.

Når du ser på kortere perioder endrer bildet seg også, fordi 1,5 grader er gjennomsnittet for et helt år. De ekstreme hetebølgene som har herjet i Europa, USA og Kina sist sommer, for eksempel, var flere grader varmere enn det som var vanlig før. Det burde være klart: Klimaendring er ikke det samme som å skru opp varmen hjemme en grad. Det skjer ujevnt, med enorme lokale forskjeller. Forskjellen mellom 1,5 og to grader høres kanskje lite ut, men utgjør en enorm forskjell for naturen, landbruket og samfunnet vårt.

Derfor er det tragisk at mulighetene for å unngå 1,5 grader slipper ut av hendene våre dag for dag. Nylig presenterte forskere ved Global Carbon Project tall som viste at utslippene fra fossilt brensel, tross en nedgang under koronapandemien, har økt med fem prosent siden Paris, og sannsynligvis når en ny rekord i år. Det skjer mens utslippene må gå ned med fem prosent hvert år, for å ikke krysse 1,5-gradersgrensa. Hvis vi fortsetter slik, er denne oppvarmingen garantert – og vil kanskje allerede skje i neste tiår.

Fordi verden ikke klarer å bli kvitt sin avhengighet av olje, gass og kull, er det stadig flere forskere som ser på 1,5 graders oppvarming som uunngåelig. For å stoppe det, må nemlig utslippene raskere ned enn de har gått opp. Da kommer vi ikke unna å hente CO₂ fra atmosfæren, som krever at vi utvikler og oppskalerer nye teknologier til et globalt nivå. På tegnebrettet er alt dette teknisk mulig, men spørsmålet er om det er politisk mulig. Å avvikle oljeindustrien, forby bensinmotorer, gjøre det dyrere å spise kjøtt: det er inngripende valg som får politikere flest til å rygge unna, selv om de er klar over at det faktisk må til for å beholde en levelig klode for oss selv og barna våre.

Så hva nå? Er verden ugjenkallelig på vei mot avgrunnen?

Stopp en hal. Vi må ta et steg tilbake. Før Paris var nemlig ikke 1,5 graders oppvarming målet i det hele tatt. Siden de første klimaforhandlingene snakket alle om to grader. Men da følgene av klimaendringene begynte å bli mer og mer synlige, økte ropene, særlig fra utviklingsland, om en mer ambisiøs målsetting. Den nye grensen ble på 1,5 grader, til syvende og sist en byråkratisk beslutning. Det kunne vært 1,4 eller 1,6 grader. Naturen bryr seg ikke om slikt, og problemet er ille nok uansett. Bare spør folk i Pakistan som har blitt konfrontert med temperaturer på nærmest 50 grader, fulgt av en flom som la det meste av landet under vann.

Det er altså ikke slik at verden kjører utfor og stuper ned i avgrunnen med én gang vi overskrider 1,5 gradersmålet. Slike metaforer er velbrukte, men farlige – fordi de kan gjøre at vi tror saken er tapt når en ganske tilfeldig grense blir nådd. For å si det på en annen måte: Vi er i ferd med å bestige et fjell, mens vi lukker ørene for værvarslene som spår uvær og storm. Jo høyere opp vi kommer, jo verre blir det, men vi fortsetter likevel. Husk: Det er ingen skam å snu.