På vippepunktet - Frans-Jan W. Parmentier

Der sto vi, midt på en myr full av reinsdyrbæsj, et sted mellom Kautokeino og finskegrensa. Det er en overskyet og vindfull dag i september, og vi er et lag fra Universitetet i Oslo (UiO) som graver i bakken på jakt etter jord som er frosset permanent: permafrost. På grunn av klimaets oppvarming er permafrosten i Finnmark i ferd med å tine opp, og vi prøver å få greie på hva som skjer med karbonet som er lagret i denne jorda. Blir det liggende i bakken, eller forsvinner det ut i atmosfæren som en drivhusgass? Det siste er i så fall bekymringsverdig: Utslipp av drivhusgasser fra permafrost gir ekstra oppvarming, som tiner mer permafrost, som igjen slipper ut flere drivhusgasser, og så videre.

En slik prosess er et vippepunkt i klimaet. Det betyr at det blir satt i gang irreversible endringer, med følger som er større enn den opprinnelige anledningen. Eksempler er smeltingen av landisen på Grønland, svekking av Golfstrømmen, og tredød i boreale skoger og regnskogen i Amazonas. Når – ved hvor mange graders oppvarming – kan vi vente slike brå endringer, som vi mennesker ikke lenger er i stand til å stoppe når de først er satt i gang?

Kanskje tidligere enn vi tror. En studie som ble publisert i Science i september beskrev 16 slike vippepunkter, og slo fast at noen av disse allerede kan bli satt i gang ved Parisavtalens nedre grense: 1,5 graders oppvarming. Denne oppvarmingen, som vi nesten ikke kan unngå med dagens fossile utslipp, fører kanskje til at korallrevene i tropene dør og at havisen forsvinner fra Barentshavet. Muligens er 1,5 grader også nok til å sette i gang en abrupt opptining av permafrostområdet, men dette er svært usikkert. Av 16 klimatiske vippepunkter var det bare fem hvor studien med høy sikkerhet kunne slå fast når de settes i gang.

Usikkerheten bunner i at forskningen på vippepunkter fortsatt befinner seg på et tidlig stadium. Modellene som brukes av FNs klimapanel (IPCC) klarer ofte ikke å simulere denne typen fenomener på en god måte, for eksempel fordi de har for enkle forestillinger om permafrost og økosystemer, eller ikke simulerer prosessene detaljert nok. Løsningen er mer grunnforskning på de drivende og stabiliserende kreftene som er i sving ved klimatiske vippepunkter, og på hva slags påvirkning de kan få på samfunnet. Dette er bare mulig hvis man kombinerer feltarbeid, satellittmålinger og datamodeller, og ved å få sammen globale eksperter på feltet under ett tak.

Norge hadde nesten fått et slikt forskningssenter. Denne høsten ble nemlig nye Sentre for fremragende forskning (SFF) annonsert. Et internasjonalt panel valgte ut elleve stykker, deriblant et senter for arktiske vippepunkter ved UiO, som jeg selv har bidratt til. Etter de nylige kuttene i Forskningsrådet forsvant brått pengene til senteret. En prosess på nesten tre år viste seg å ha vært forgjeves, fordi spillereglene ble endret i kampens siste minutter.

Jeg skriver dette ikke bare fordi jeg er oppriktig sur over å ha gått glipp av et vitenskapelig spennende prosjekt, som var helt nødvendig for å opprettholde både min og andres stillinger. Mye viktigere er det at konsekvensen av å kutte et forskningssenter om vippepunkter, som kan treffe nettopp vår del av verden hardt, er at vi ikke får gitt myndighetene den informasjonen de trenger. Hvilke vippepunkter er mest sannsynlige, hvilke må vi forberede oss på allerede nå? Eller har vi fortsatt tid og midler nok til å unngå at de inntreffer? Arktis er i lynrask endring, som vi ser allerede. Derfor trenger vi disse svarene så fort som overhodet mulig – men forskningen står nå stille. Må vi virkelig oppleve et vippepunkt i levende live før alvoret synker inn hos alle?

For å unngå dét, trenger vi en kollektiv holdningsendring. Vi har klart det før, i mindre skala: Et røykeforbud i offentlige rom virket lenge uoppnåelig, selv om de negative effektene hadde vært kjent i flere tiår. Elektriske biler ble ledd av og avfeid som upraktiske for bare ti år siden. Sur nedbør og hullet i ozonlaget har blitt stoff for historiebøkene. Slike framskritt i samfunnet skjedde ikke bare på grunn av strengere lovgivning. De skjedde også på grunn av en kollektiv bevissthet om at å løse disse problemene ville gjøre helsa vår, livet vårt og selv planeten bedre.

Det vi trenger er et sosialt vippepunkt hvor regjeringsmakter, bedrifter og hele samfunnet ut av egen overbevisning er klare for å løse klimaproblemet en gang for alle. Ikke bare fordi vi er redde for de bitre scenarioene klimaendring bringer med seg – men fordi vi er i stand til å se at en bedre framtid er mulig.