Full gass inn i krisa - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 9. september 2022
At norsk gass liksom skal redde klimaet, er grønnvasking av verste sort.
Full gass inn i krisa
«For å nå et nullutslipps-Europa er norsk gass helt sentralt,» sa stortingsrepresentant Bård Ludvig Thorheim i Høyre til NRK for to uker siden. Som medlem av Stortingets energi- og miljøkomité ønsker han å åpne nye gassfelt i Barentshavet for å sikre norsk produksjon av gass også etter 2030. Også lederen av komiteen, Marianne Sivertsen Næss i Arbeiderpartiet, ser for seg at mer leting etter olje og gass er nødvendig.
Det var like før jeg satte kaffen i halsen da jeg leste dette. Hvilken planet er det disse menneskene bor på? I Europa, USA og Kina har elver tørket inn og avlingene er i ferd med å mislykkes på grunn av den verste tørken på 500 år – etter en sommer da heterekorder igjen ble knust. Pakistan, der det tidligere i år ble nesten 50 grader (nei, det er ikke en tastefeil), rammes nå av gigantiske oversvømmelser på grunn av en usedvanlig heftig monsun. Klimakrisa er i ferd med å blåse opp til full styrke, og løsningen på dette er altså å utvinne enda mer gass?
Jo da, jeg har fått med meg at Putin har skrudd igjen gasskranene til Europa og bokstavelig talt gir kontinentet kald skulder, særlig denne vinteren. Like ved grensa til Finland har russerne i flere måneder rett og slett brent av gass som skulle til Europa – til en verdi av hundre millioner kroner daglig, ifølge Rystad Energi. Det var en dum idé å gjøre Europa så avhengig av russisk gass, og i lys av dette er det logisk at Norge nå opptrer som en pålitelig leverandør.
Det største problemet med Thorheims påstand er da heller ikke at Norge, i denne unike situasjonen, vil selge gass til Europa – men at dette skjer under dekke av en fortelling om at dette muliggjør en klimanøytral framtid. Argumentet er at gass slipper ut mindre CO₂ enn olje eller kull når den brennes – men mindre er selvsagt ikke det samme som klimanøytralt. Likevel har gassprodusenter i tiår forkynt at gass er «grønt», på en så vellykket måte at EU-parlamentet sist juni satte sitt grønne stempel på den.
Dette er grønnvasking av verste sort, for naturgass er strengt tatt ingenting annet enn den svært kraftige drivhusgassen metan. Per gram gass og regnet over hundre år, har metan tretti ganger så stort oppvarmingspotensial som CO₂. I teorien burde ikke dette ha noe å si så lenge man brenner naturgassen, slik at den «bare» havner i lufta, som CO₂. Problemet er at infrastrukturen som brukes for å utvinne og transportere gassen lekker som en sil.
Både på kort og lang sikt er den eneste løsningen å koble seg fra gassen
Satellittmålinger i Mexicogolfen viser at en offshore-plattform i august slapp ut rundt 40.000 tonn metan i atmosfæren, etter at de ble tatt i å gjøre det samme i desember. For noen år siden viste det seg også at britiske offshoreplattformer slipper ut opp mot 50 prosent mer metan enn det de rapporterte inn. En studie i Science fra februar viste at de mange (ikke rapporterte) lekker fra rørledninger og annen infrastruktur står for hele tolv prosent av det totale utslippet av metan fra den globale olje- og gassindustrien.
Da har vi ikke engang tatt med rene ulykker, som en såkalt «blow-out» som skjedde i Ohio i 2018. Ved hjelp av satellittmålinger har forskere beregnet at mer metan slapp ut der på 20 dager enn det hele olje- og gassindustrien i Norge slipper ut på et år. Det bør være klart at de grønne løftene knyttet til naturgass må tas med en gedigen klype salt.
Til tross for det, snakkes det i England og Tyskland nå om å muliggjøre utvinning av skifergass (fracking), som Klassekampen skrev om på mandag. Dette kan settes i gang raskere enn en offshoreplattform – men en ting er at metanlekkasjer forekommer ganske ofte nettopp her, en annen er at teknologien også fører til jordskjelv og forurensning av grunnvannet. Dette vil møte stor folkelig motstand. Nye felt i Barentshavet vil ikke være ferdige før i neste tiår, og er ikke en løsning på den geopolitiske krisa eller den klimakatastrofen vi står opp i dag. Både på kort og lang sikt er den eneste løsningen å koble seg fra gassen.
Likevel er ikke alle gassrelaterte nyheter dårlige. En nederlandsk Yara-fabrikk vil fra 2025 fange inn CO₂-utslippene sine og lagre rundt 800.000 tonn CO₂ årlig 2600 meter under havbunnen utenfor Øygarden, mot betaling. Det er den første kommersielle kontrakten for Langskip, et prosjekt for CO₂-fangst og lagring igangsatt av den forrige regjeringen. Det blir et viktig testcase for å se om lagring av CO₂ er kommersielt levedyktig.
Kanskje vil Thorheim da likevel få rett i påstanden sin – bare ikke på den måten han så for seg.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 9. september 2022. Oversatt av Carline Tromp.