Norske oljemyter - Frans-Jan W. Parmentier

Debatten om norsk oljeutvinning tilsløres av et grønt røykteppe.
Norske oljemyter
Klassekampen, 10. september 2021
I forrige uke ble norsk oljepolitikk snudd på hodet da Jan Tore Sanner og Tina Bru, etter å ha trommet sammen til hastepressekonferanse, annonserte slutten på leterefusjonsordningen. Dette perverse økonomiske insentivet har ført til at man har kunnet drive oljefelt som ellers aldri hadde vært lønnsomme. Ordningens endelikt kan bety mindre oljeleting på sikt, for eksempel i Barentshavet. Regjeringens planer ble derfor tatt imot med jubel av miljøbevegelsen og politikere på venstresida, som har tatt til orde for dette lenge.
Men med en gang detaljene i den nye ordningen ble klare, viste det seg at de hadde tatt gleden på forskudd. Norsk olje og gass, på sin side, ga forslaget sin støtte. På kort sikt vil investeringene i oljeindustrien nemlig gå opp – også på grunn av de altfor rause koronastøttepakkene som ble vedtatt i fjor. Som Klassekampen forklarte 2. september, vil de nye skattereglene ikke få effekt før mot slutten av dette tiåret. De nye reglene er et museskritt i riktig retning, men på ingen måte slutten på oljefesten – og i hvert fall ikke den klimasuksessen som Venstre så gjerne vil ha det til.
Regjeringens endring i oljeskatten presenteres som offensiv klimapolitikk, men egentlig skjer det lite. Her olje- og energiminister Tina Bru.
Det blir altså lagt et grønt røykteppe over oljepolitikken, og det er ikke første gang. Partier til høyre og venstre gjentar myten om at elektrifisering av norsk sokkel er bra for klimaet, at Norge simpelthen er nødt til å hente opp mer olje fordi andre land ellers tar vår plass, og at vi bare kan fange og lagre CO2-en seinere. Hva er riktig i disse påstandene, som brukes av blant andre Ap, Sp og Høyre som påskudd for å holde oljekranene åpne?
For det første er 50 milliarder kroner til elektrifisering av norsk sokkel med kraft fra land bortkasta penger, som Manifest Tankesmie argumenterte i denne avisa mandag. For hva er det vi får igjen for det? Naturen blir ødelagt for å bygge vindturbiner, og den enorme økningen i strømforbruk vil drive strømprisen i været.
Havvind kan være en løsning, men selv her er klimagevinsten lite eller null. For bare noen få prosent av utslippene fra olje- og gassforbrenning kommer fra produksjonen. Når gassturbinene på oljeriggene skrus av, vil vi dessuten selge overskuddet til utlandet. Det vil få de nasjonale utslippene ned, men konsentrasjonen av drivhusgass i atmosfæren blir ikke mindre.
Mens utslippene i utlandet ignoreres når vi snakker om elektrifisering av sokkelen, er det samme utlandet hovedargumentet for å hindre nedtrapping av oljeproduksjonen. For eksempel i rapporten fra Rystad Energy, som alt før den var publisert ble misbrukt av NRKs Fredrik Solvang for å sette Une Bastholm på plass. Rapporten, som er bestilt av Norsk olje og gass, skulle angivelig vise at en nedgang i norsk olje- og gassproduksjon vil øke globale CO2-utslipp – i motsetning til det uavhengige, vitenskapelige studier har konkludert med tidligere.
Hele debatten er en stor avledningsmanøver
Da rapporten kom, viste det seg overraskende nok at også Rystad Energy slo fast at å trappe ned norsk oljeproduksjon vil ha en positiv, men liten klimaeffekt. Den negative effekten skyldtes særlig at reduksjonen i gass (ikke olje) angivelig vil bli erstattet med mer forurensende energikilder. Men dette er ikke basert på faglitteratur, men på usikre projeksjoner, som forskere fra SSB og NMBU påpekte i Aftenposten 3. september. Dette viser at vi trenger mer forskning på dette. Rystad-rapporten er neppe et ugjendrivelig bevis på at det er meningsløst å trappe ned norsk oljeproduksjon.
Hele debatten er en stor avledningsmanøver. Hver dråpe olje som blir liggende, er én som ikke slipper ut CO2, og det er vi som har det moralske ansvaret for alt som pumpes opp innenfor våre grenser og selges til verden. Kanskje har politikerne satt sin lit til karbonfangst og -lagring (CCS). Men de siste 30 årene har brorparten av CCS-prosjekter feilet, og den globale kapasiteten er i dag på én prosent av det som trengs. Den uprøvde teknologien vil ikke være i gang tidsnok.
Erna, Trygve og Jonas lever i en parallell virkelighet der en fortsettelse av oljeindustrien er det eneste mulige svaret på klimakrisa. Selv om det skulle være sant at norsk oljestans ikke bidrar nok, er ikke det et frikort for å gjøre ingenting. Vi må snarere ta i et diplomatisk tak, for eksempel ved klimakonferansen i Glasgow, ved å sette sammen en koalisjon av land som også vil skru ned oljeproduksjonen.
Å bryte dette tabuet – en planlagt oljeslutt – er nødvendig, og det er mulig hvis norsk politikk etter mandag farges grønt i både ord og gjerning.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 10. september 2021. Oversatt av Carline Tromp.