Ingen unnskyldninger - Frans-Jan W. Parmentier

Sommerens ekstremvær viser at klimapolitikken har mislyktes.
Ingen unnskyldninger
Klassekampen, 6. august 2021
«Du forventer ikke at mennesker dør på grunn av flom i Tyskland. Du forventer det kanskje i fattige land, men ikke her. Men alt gikk for raskt, for fort.» Dette sitatet fra en kvinne i bygda Arloff som ble rammet av de dødelige flommene i juli, sier veldig mye. Forventer vi at klimaendringene vil gi mer ekstremvær i verden? Jo, det kan vi godt forstå. Forventer vi at det påvirker været her vi bor også? Kanskje det. Men forventer vi at det kommer så mye regn at en vegg av vann raser inn i stua di? Nei, selvfølgelig ikke. Så ille er det vel ikke, eller?
Denne sommeren viser at vi på ingen måte er forberedt på klimaendringene. Antallet døde i Tyskland og Belgia ligger nå på over 200. Under en uke seinere omkom minst 300 mennesker i den kinesiske byen Zhengzhou etter styrtregn som var enda heftigere enn i Tyskland. Dramatiske videoer viste folk som satt fanget på T-banen mens vannet sakte steg dem til haka. For hver grad av global oppvarming kan atmosfæren holde på rundt sju prosent mer vann. De ekstreme regnskyllene denne sommeren er ikke et unntak, men et tegn på hva vi har i vente.
I Sibir har byen Jakutsk vært innhyllet i kvelende røyk i flere uker, fordi det har brutt ut hundrevis av branner i området. Røyken dekker et område på størrelse med Vest-Europa. Her fra Sibir.
Og det er ikke engang alt. Mens jeg skriver dette rammes Balkan av den verste hetebølgen på flere tiår, med temperaturer på godt over 40 grader. I Hellas ble det 46,8 °C. Det minner meg om hetebølgen som herjet nordvest i Amerika tidlig på sommeren – som var så ekstrem at den kostet rundt 900 mennesker livet. I den kanadiske bygda Lytton økte temperaturen til 49,6 °C. Det var mer enn fem grader høyere enn den gamle rekorden. Dagen etter brente bygda ned til grunnen.
I mediene ble denne uvanlige hetebølgen beskrevet som en tusenårshendelse. Men det betyr ikke at vi ikke kommer til å plages med noe slikt igjen før i 3021. Nei, det betyr at det hvert år er en sjanse av én i tusen for at det kommer til å skje igjen. Det vil si, i et stabilt klima. I forrige uke viste en artikkel i Nature Climate Change at en hetebølge som ville hatt en sannsynlighet på 1/1000 med klimaet vi har hatt de siste 70 årene, kan få en sannsynlighet på 1/40 allerede i neste tiår. Jo raskere vi varmer opp klimaet, jo oftere kommer vi til å se ekstremer som denne sommeren. Slik kommer 2021 til å gå inn i historiebøkene som ett av de kjøligere årene i dette århundret – hvis ikke vi stopper klimaendringene.
Forventer vi så mye regn at en vegg av vann raser inn i stua di?
Det er dystre framtidsutsikter mens store deler av den nordlige halvkula står i brann på grunn av vedvarende hete og tørke. Røyk fra skogbrannene i USA og Canada la seg over hele kontinentet, så langt som til New York. I Sibir har byen Jakutsk vært innhyllet i kvelende røyk i flere uker, fordi det har brutt ut hundrevis av branner i området. Røyken dekker et område på størrelse med Vest-Europa. Også i Italia, Hellas og Tyrkia herjer voldsomme skogbranner.
Og trass i denne ekstreme sommeren full av flommer, hetebølger og branner, som har krevd over tusen liv så langt, har klimaet så langt nesten ikke vært tema i valgkampen. Det ser ut til at Stortinget også i neste periode vil bli dominert av partier som gjør problemet verre ved å sy puter under armene på oljeindustrien. For eksempel gjennom elektrifisering av norsk sokkel, som gjør at det vil pumpes opp mer olje i klimaets navn. Det er helt ufattelig hvor lite seriøst politikerne tar den eksistensielle trusselen fra klimaendringer.
Kan vi forklare oljeavhengigheten med at rike Norge tror vi er trygge for klimaendringenes herjinger, som kvinnen i Arloff gjorde? Trenger vi en katastrofe innenfor landets grenser for å klare å forstå at vi er i ferd med å sage av greina vi sitter på? For spørsmålet er ikke om også Norge kommer til å møte de samme klimautfordringene, men når.
Det denne valgkampen trenger er at både venstre- og høyresida slutter å gå rundt grøten og kommer med ekte klimaløsninger. Vi trenger svar på disse tre spørsmålene: Hva er exit-planen for den norske oljeindustrien? Hvordan får vi til å avvikle den industrien med et minimalt tap av arbeidsplasser? Og hvordan skal vi ruste samfunnet mot ekstreme klimahendelser, som flommer, voldsomme hetebølger og skogbranner?
I tiår har vi ikke fått noen ærlige svar på dette fra politisk hold. I stedet har man latt som om vi kan fortsette med oljeutvinningen på en ansvarlig måte. Denne sommeren viser den virkelige prisen på all den ekstra CO2-en dette har sendt ut i atmosfæren. I september er det opp til velgerne å vise at de er klokere og stoppe dette vanviddet.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 6. august 2021. Oversatt av Carline Tromp.