En grønn ny deal? - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Kan valget av Joe Biden bidra til en u-sving i klimapolitikken?
En grønn ny deal?
Klassekampen, 13. november 2020
Onsdag for en uke siden, mens verden spent fulgte med på resultatene av det amerikanske presidentvalget, listet USA seg stille ut av Parisavtalen. Det er en av de mange ruinene etter fire år med Trump som Joe Biden skal få rydde opp i. Som om pandemien, sosial ulikhet og dyp splittelse intens fordelthet i den amerikanske befolkningen ikke var nok. Gjør det at redningen av klimaet er utenfor rekkevidden, eller vil vi omsider se u-svingen som verden trenger så sårt?
Intensjonen ser i hvert fall ut til å være god. Biden vil i løpet av de neste fire år ta i bruk to billioner dollar for å gjøre den amerikanske økonomien grønnere. Det vil han gjøre ved blant annet å satse på kollektivtransport, elektrifisering av bilindustrien og å isolere og energieffektivisere boliger. Energisektoren må være klimanøytral i 2035 og hele økonomien i 2050. Med dette håper Biden å få slutt på en stillstand i den amerikanske klimapolitikken som har vart i over 20 år.
Joe Biden har blant annet nylig sagt at han ikke ønsker et forbud mot fracking. Likevel kan klimaplanen hans bli vellykket. Her fra et fracking-annlegg i Pennsylvania.
Selv om USA på slutten av nittitallet var en viktig aktør blant Kyotoprotokollen, og visepresident Al Gore skrev under klimaavtalen, var det stor motstand i Senatet, som var dominert av Republikanerne. Bill Clinton kunne ikke få den ratifisert om det så hadde stått om livet. Etterfølgeren hans, George W. Bush, kastet den rett i søpla, og åtte års stillstand fulgte.
Men også under Bidens tidligere sjef var det for lite framgang å spore. Obama nektet å skrive under Kyotoprotokollen, fordi den ikke krevde nok av fattigere land som Kina og India – noe som for øvrig også Bush argumenterte med. I stedet satset man på en ny avtale, men forhandlingene i København seint i 2009 endte som en fiasko på grunn av krangling mellom rike og fattige land. At USA brukte sikkerhetstjenestene sine for å spionere på alle andre delegasjoner, som Edward Snowden avslørte, hjalp heller ikke. Etter det tok det seks lange år til Parisavtalen ble rullet ut, men for USAs bidrag var det for seint. Landet ratifiserte avtalen fire dager før Trump ble valgt til president, og dermed tok det ikke lang tid før de var på vei ut igjen.
Den nærliggende konklusjonen er at Demokratene prøver å redde klimaet, mens etterfølgerne fra Republikanerne stikker kjepper i hjulet for dem så fort de kan. Men så enkelt er det ikke. Under Obama vokste USA til å bli verdens største oljeprodusent, noe han gjerne tar æren for. I praksis skyldtes det særlig den høye oljeprisen som gjorde nye teknologier, som fracking, lønnsomme. Joe Biden har nylig sagt at han ikke ønsker et forbud mot fracking. Det er ikke helt tilfeldig at Pennsylvania, staten som ga Biden seieren, har sett en eksplosjonsartet økning i fracking de siste ti årene. Motvilje mot å regulere oljeindustrien er altså ikke bare et problem hos Republikanerne – og Bidens klimaplaner bør dermed møtes med sunn skepsis.
Bidens klimaplaner bør møtes med sunn skepsis
Likevel har jeg håp om at feilstegene fra fortida ikke vil bli gjentatt. Biden vil nemlig ta bort subsidiene til oljeindustrien, noe som vil gjøre fracking ulønnsomt av seg selv. Slik legger han de økonomiske insentivene på rett sted, og unngår å gjøre samme feil som Emmanuel Macron. Da sistnevnte innførte økte bensinavgifter som et klimatiltak, skånet han oljeprodusentene, mens det rammet befolkningen. Misnøyen som dette førte til, ikke minst hos dem med dårlig råd, ble utspringet til de gule vestene.
I USA har man gjort lignende feil: Stengingen av kullgruvene og nedgangen i bilindustrien har ikke blitt kompensert med nye jobber, noe som fikk mange til å snu seg mot Trump. Å gå i samme felle igjen og legge byrden for klimapolitikken på skuldrene til befolkningen, garanterer at Demokratene taper neste valg og at klimastillstanden fortsetter. Derfor er det lite overraskende at Biden presenterer klimaplanen først og fremst som en plan for jobber. Han hamrer inn poenget om de millioner av arbeidsplasser som trengs for eksempel for å installere solcellepaneler, isolere bygninger og elektrifisere bilindustrien. Bare en slik type plan, som folk vinner på heller enn å bli fattigere, har en sjanse til å overleve mer enn én valgsyklus.
Selvsagt er ikke klimaproblemet løst med et trylleslag hvis bare USA blir klimanøytral, men USA som økonomisk, teknologisk og kulturell stormakt har fortsatt en enorm innflytelse på resten av verden. En vellykket amerikansk klimaplan med en sosial grunnmur kan sette tonen for klimapolitikken over hele verden, og få den til å skyte fart. Det er altså håp, om at de internasjonale klimamålene vil bli virkelighet etter 20 år med brutte løfter. Bedre seint enn aldri.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 13. november 2020. Oversatt av Carline Tromp.