Du grønne glitrende - Frans-Jan W. Parmentier

På det mislykkete klimatoppmøtet i Madrid ble det nok en gang gjort tindrende klart at internasjonal klimapolitikk ikke funker i det hele tatt. Etter 25 klimatoppmøter øker de globale utslippene fortsatt, mens de må ned med minst sju prosent i året for å kunne unngå en oppvarming på 1,5 grader – som Verdens meteorologiorganisasjon slo fast i forkant av toppmøtet.

Det største problemet i forhandlingene var for øvrig ikke at land slo seg vrange fordi de benekter menneskeskapte klimaendringer. Det er et unntak nå til dags. Saken er langt enklere: Mens alle snakker høyt om å redde klimaet, er det ingen som vil ta regningen. På leting etter billige ideer blir det å plante masse trær ofte presentert som en superløsning for alle våre problemer. En skog tar opp CO₂ uten at du trenger å gjøre noe, og kan samtidig selges inn som en måte å rehabilitere naturen på. I forrige uke lanserte EU nettopp skogplanting som en viktig del av deres «European Green Deal». Her hjemme har Miljø- og Landbruksdirektoratene nylig avsluttet et pilotprosjekt, som gir skognæringa håp om at lignende politiske tiltak kommer også her. Hvis merproduksjonen av tre i tillegg kan brukes i miljøvennlige løsninger, som biobrensel, kan det til og med være lønnsomt. Noen bedre form for «grønt skifte» kan man knapt se for seg. Ikke sant?

Klimapotensialet i treplanting virker ganske riktig enormt. En studie i det vitenskapelige tidsskriftet Science i sommer hevdet til og med at ny skog kunne binde en kvart av all CO₂ som nå befinner seg i atmosfæren. Dessverre viste det seg at studien hadde oversett en rekke viktige faktorer og hadde overvurdert lagringspotensialet kraftig: Det var fem ganger lavere. Flere titalls framtredende forskere kom nylig med hard kritikk i samme tidsskrift. De satte fingeren på to ømme punkter som tilhengere av skog som billig klimatiltak altfor ofte glemmer.

Det har nemlig svært mye å si hvor du planter et tre, på grunn av to ting: snødekke og jordart. Alle som har stått på en snødekt slette på en solfylt dag, vet at det er blendende hvitt. Men om du planter en skog på den samme sletta, tar trærnes mørke stammer opp sollyset. Denne forskjellen i hvor mye lys og varme som blir reflektert, kalles albedoeffekten. Bartrær er verst i klassen; løvtrær mister i det minste bladene sine om vinteren. I mørketida er ikke dette noe problem, men det finnes også planer om å plante trær på steder som Grønland – der det kan ligge snø til langt uti mai. Det samme gjelder på høyfjellet og nord i vårt land. Å plante skog på slike steder kan føre til lokal oppvarming, som nuller ut klimafordelen.

Men heller ikke den viktigste fordelen ved treplanting, at de tar opp CO₂, gjelder i alle tilfeller. I verdens jordsmonn finnes det langt mer karbon enn i alle verdens trær til sammen. Særlig myrer har svært karbonrik jord (torv), men historisk er mange av disse områdene drenert for å danne treplantasjer – også i Norge. Når man gjør dette, slipper CO₂ ut, i stedet for at den fanges opp. Også på gressletter eller i hedelandskap kan det å plante en skog få en negativ påvirkning på balansen mellom jordsmonn og atmosfære. Dette er dessuten unike økosystemer, som er essensielle å bevare for å motvirke tapet av biodiversitet. Derfor er det som regel en bedre idé å bevare naturen vi allerede har, enn å erstatte den med en skog som vi ikke trenger.

For faktum er at det allerede går veldig bra med skogen i Norge. Regnet i volum finnes det i dag tre ganger så mange trær som for hundre år siden. På grunn av stor etterspørsel etter tømmer, ble skogene glisne – og derfor ble det plantet svært mange trær på midten av 1900-tallet. I dag, mange titalls år seinere, vokser disse fortsatt i omfang. Nå for tida spiller også global oppvarming en rolle: Tregrensen i fjellet er i ferd med å flyttes oppover, som gjør at mang en hytteeier ikke ser utsikten for bare trær. Det mangler altså ikke på trær i dette landet.

Trær kan utgjøre et beskjedent bidrag til å løse våre klimaproblemer, men å plante dem i hytt og vær kan gjøre vondt verre. Dessuten kan en villedende forestilling om trær som den ultimate klimaløsningen også fungere mot sin hensikt – hvis dette misbrukes som et påskudd for å ikke ta ned fossilutslippene ennå. For til syvende og sist er løsningen på klimaproblemet at vi tar det ved roten.