Flommen blir lokal - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Klimapolitikk på kommunenivå er en viktig del av løsningen på klimakrisa.
Flommen blir lokal
Klassekampen, 6. september 2019
Rett før sommeren befant jeg meg tilfeldigvis på publikumsgalleriet i rådhuset i Amsterdam, der byrådet debatterte hvorvidt byen skulle erklære en klimakrise. Extinction Rebellion, en internasjonal bevegelse av klimaaktivister, hadde kjørt en vellykket aksjon for nettopp dette, og rundt åtte rebeller fulgte nøye med fra det ellers tomme galleriet. Etter at en liten gruppe høyrepopulister for syns skyld hadde mukket litt, ble forslaget vedtatt med et overveldende flertall.
Det kunne se ut som et godt resultat for en klimabevegelse som ikke engang fantes for et år siden, og aktivistene jublet da også da de forlot rådssalen. Men selv om hovedstaden var den første byen i Nederland til å erklære klimakrise, var det helt stille i landets medier. Det kom bare noen notiser i lokalavisa om et annet symbolsk forslag fra samme debatt: å henge opp en «klimaklokke» i rådssalen, som viser CO2-budsjettet vi har igjen. Konkrete tiltak for å gjøre noe mot klimakrisa hadde ikke blitt diskutert. Mye symbolikk, med andre ord, men lite håndfast – og dermed lite å melde for mediene.
Kommunene vil måtte forholde seg til klimaendringer uansett miljøprofil. Skal det for eksempel bygges nye boliger i nærheten av en elv? Her fra flommen i Brumundal i sommer.
Har det egentlig noe for seg å forvente handlekraftig klimapolitikk fra kommunen? Klimakrisa er et globalt problem som krever tiltak på nasjonalt og internasjonalt nivå. Lokal klimapolitikk er vel bare en dråpe i havet?
Nei, snarere tvert imot. Flertallet av verdens befolkning bor i en by, og overgangen til et miljøvennlig samfunn kan derfor godt gjennomføres på det nivået. Dessuten er lokal klimapolitikk den som er mest synlig: Ved at det bygges ut sykkelstier og kjøpes elektriske busser, for eksempel, opplever vi i hverdagen at overgangen til et klimavennlig samfunn er mulig. Det skapes også bred forankring i befolkningen. Dessuten ser andre byer når klimavennlige løsninger fungerer – og suksesshistoriene gjør det vanskeligere for nølende kommunestyrer å påstå at dette ikke vil fungere i deres by. Det kalles å gå foran.
Kommuner kan dessuten gå i front når det mangler på framgang på nasjonalt og internasjonalt nivå. I USA har allerede 427 kommuner, deriblant metropolene New York og Los Angeles, men også bitte små bygder, blitt med på initiativet «Mayors National Climate Action Agenda». Disse kommunene, som huser 20 prosent av landets innbyggere, har lovet at de, i motsetning til regjeringen, skal overholde målene fra Parisavtalen. Sammen kan de begrense skaden Trump volder klimaet i betydelig grad, for eksempel gjennom mer klimavennlig energibruk, transport og avfallshåndtering.
I USA har 427 kommuner lovet at de skal overholde Paris-avtalen
Klimapolitikk på kommunenivå er med andre ord en vesentlig del av løsningen på klimakrisa. Men det må mer til enn bare kutt i CO2-utslipp. På lokalt nivå påhviler det myndighetene et stort ansvar for å holde konsekvensene av klimaendringer så små som mulig. Ingen ville finne på å bygge ut et nytt boligfelt rett under det ustabile fjellet Mannen – men hva med boliger i nærheten av en elv? Hva om ekstrem nedbør forekommer oftere i framtida, og medfører flom og jordras? Eller, får man sikret vannforsyningen i kommunen når vi får flere tørkeperioder som den i fjor?
Vi kan ikke forvente at kommuner selv har kompetansen til å svare på alt dette, til å dykke ned i klimaforskningen og oversette den til lokale forhold. Men det trenger de da heller ikke: Norsk Klimaservicesenter, et initiativ av blant annet Meteorologisk institutt og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har laget klimaprofiler for hver region. Ved hjelp av disse kan man se hvordan det lokale klimaet er forventet å endre seg i framtida, ifølge den siste forskningen. Dermed kan en kommune treffe de riktige beslutningene for å verne seg mot klimaendringer.
Og dét er kanskje den viktigste oppgaven for kommunen. Til tross for at vi trenger sterk klimapolitikk på kommunalt nivå, vegrer mange politiske partier seg til å faktisk gjøre noe, fordi de undervurderer sin egen påvirkningskraft eller tror at klimatiltak er upopulære blant velgerne. Men dersom klimapolitikken feiler, uansett på hvilket styringsnivå, så vil konsekvensene av klimaendring bli følt nettopp på det lokale nivået – uansett hvor miljøbevisst kommunestyret er. Og hvis det skyldes dårlig planlegging, er det også lokalpolitikerne som først vil bli stilt til ansvar for det.
Et råd for våkne velgere og vordende kommunepolitikere: god kommunepolitikk handler ikke bare om å gjøre vårt beste for å løse klimaproblemet, men også at vi forbereder oss på klimaendringene som vi allerede ser i dag, og de som kanskje kommer.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 6. september 2019. Oversatt av Carline Tromp.