Skjebnefellesskapet - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Høyrepartier har ikke bare vært skadelige for miljøet.
Skjebnefellesskapet
Klassekampen, 2. august 2019
Sist helg ble det spennende en liten stund: Hvem skulle få lov til å kalle seg det varmeste stedet i Norge? Nesbyen, som har hatt rekorden i hele 49 år, ble pustet i nakken av Laksfors i Grane kommune. Fra ferieadressene sine – én fløt rundt i en gummibåt ved en camping i Tønsberg, den andre lå på stranda i Latvia – fulgte ordførerne spent med på heten i hjemkommunene sine. Da gradestokken krøp opp til 35,6 i Laksfors, og dermed tangerte den norske heterekorden, jublet ordføreren i Grane.
Den politiske og noe upassende gleden over klimaendringene varte ikke lenge, for på mandag erklærte Meteorologisk institutt rekorden fra Laksfors ugyldig. I Nesbyen pustet man lettet ut, og forberedelsene for rekordens kommende 50-årsjubileum ble gjenopptatt.
Jeg tviler på at ordførerne i Gilze en Rijen i Nederland, Begijnendijk i Belgia og Lingen i Tyskland var like stolte i forrige uke, da de nasjonale heterekordene ble slått på deres hjemsteder. Med utetemperaturer på respektive 40,7, 41,8 og 42,6 grader, var det ikke til å holde ut for noen. I alle tre land ble rekordene knust med to eller tre grader. Vanligvis er det lurt å ikke knytte lokale værendringer direkte til den globale oppvarmingen, men hetebølgen som hjemsøkte Europa var såpass ekstrem at det er vanskelig å tro at den ikke har blitt forsterket av klimaendringer.
Margaret Thatcher og Ronald Reagan tok ozonlaget på alvor, og innførte grønne tiltak.
Det triste er at vi har kjent til de grunnleggende fakta i flere tiår, og løsningen har vært klar like lenge: CO2-utslippene må ned. Men det er opp til politikerne å komme med tiltak, og særlig partiene på høyresida ser fortsatt ikke ut til å ta innover seg alvoret i situasjonen – heller ikke etter forrige uke. Eller verre, som Ellen Engelstad skrev det godt i tirsdagens Klassekampen: at de innrømmer alvoret i klimaendringene, for så å gjøre ingenting med det.
I denne siste kategorien har vi vår sittende regjering. Som hos så mange høyrepartier er den forutsigbare løsningen på alle problemer å la markedet ordne opp, og å stimulere til individuelt ansvar framfor politikk ovenfra. Men klimaendring er et globalt problem som ikke kan løses med frivillig deltakelse. Alt og alle må være med. Dessverre fører polarisering i klimadebatten langs høyre-venstre-aksen per definisjon til at bare én del av befolkningen vil si seg villig til å støtte klimatiltak. Det vi trenger er en løsning med bred forankring både til venstre og høyre.
Vi har Reagan og Thatcher å takke for at hullet i ozonlaget tettes
Fordi venstresida de facto har fått monopolet på overbevisende klimaløsninger, risikerer høyrepartiene dessuten å miste en voksende gruppe velgere – og dermed regjeringsmakt. De grønne partiene i Europa er i tydelig vekst, men det er ikke rart at mange av dem, som MDG mange steder, nekter å samarbeide med de blå. De vet at det er mer å hente på venstresida. Spørsmålet, både for planetens framtid og for høyresidas, blir: Hvor er de grønne stemmene på høyresida som tør å foreslå omfattende klimaløsninger?
For historisk sett er det ikke slik at høyrepartier bare har vært skadelige for miljøet. Det amerikanske Environmental Protection Agency (nå under angrep fra Trump) ble i sin tid opprettet av selveste Richard Nixon. Han var lydhør for folkeopinionen i USA, som mente at Miljøforurensningen gikk av skaftet. Og vi har blant andre Ronald Reagan og Margaret Thatcher å takke for at hullet i ozonlaget er i ferd med å tettes.
Reagan hadde hatt hudkreft på nesa og kjent på kroppen hva velgerne hans hadde i vente dersom det ikke ble gjort noe. Det gjorde at han lettere lot seg overbevise om vitenskapelige fakta, og gikk i front. Thatcher, som var utdannet kjemiker, forsto alvoret da britiske forskere viste henne de første målingene av ozonhullet fra Antarktis.
Likevel gikk Montrealprotokollen, som førte til et forbud mot de ozon-nedbrytende KFK-gassene, nesten i vasken. Utviklingsland ville ikke skrive under; alternativene var simpelthen for dyre. Da gikk Thatcher i bresjen for at fattige land ville få økonomisk kompensasjon for å kunne innføre alternativene likevel. Protokollen har siden blitt skrevet under av alle land i verden.
Det var sterk politikk, som ikke lente seg på soveputer om at det holder med individuelle holdningsendringer eller forsiktige dytt for å løse et globalt miljøproblem. Eller for å si det på en annen måte: Et av ikonene for den frie markedsøkonomien sto i front for en global overenskomst som tvang myndighetene til å regulere en industri. Det er altså mulig – også høyre om. Hvem tar opp hansken?
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 2. august 2019. Oversatt av Carline Tromp.