Ekte lederskap - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Hvem var det som skulle vise veien ut av klimadilemmaet, igjen?
Ekte lederskap
Klassekampen, 1 Feb 2019
Hvem leder oss ut av klimakrisa? På tross av flere tiår med diskusjoner om å få ned CO2-utslippene våre, gikk de som vanlig opp igjen i fjor – med nesten tre prosent. På de drøyt tjue år som har gått siden Kyoto-protokollen ble underskrevet, har fossile utslipp økt med nesten halvparten. Verdensledernes fallitt og industriens grådighet gjenspeiles av smeltende poler, langvarige tørkeperioder og stadig sterkere orkaner.
På tide med en trivelig prat, må man ha tenkt. I forrige uke møttes verdens politiske og økonomiske topper i den sveitsiske byen Davos for det årlige møtet i World Economic Forum. Hvis du tar et overflatisk blikk på denne organisasjonen (og ignorerer de mange privatflyene) kunne du fort fått inntrykk av at de ønsker det beste for klimaet. For ti år siden sto de for eksempel i spissen for et opprop til G8-landene fra 99 av de største selskapene i verden, om at utslippene måtte halveres innen 2050. Også et nylig brev i Wall Street Journal, der en hel bråte toppøkonomer understreker at CO2-skatt er nødvendig for å redde klimaet, ble initiert av WEF.
Partiet Venstre: et slags mini-Davos
Budskapet fra Davos er klart: myndigheter må komme med en tydelig klimapolitikk slik at verdensøkonomien kan bli grønnere. Det høres rimelig ut – til du tenker på at det betyr at næringslivet slipper å ta et fnugg av ansvar. Forurensende bedrifter kan si at de tar klimaproblemet seriøst og peke på slike erklæringer. Imens fortsetter de rolig med å slippe ut CO2, så lenge ikke myndighetene stopper dem.
Det er altså på tide at politikken leder vei ut av klimadilemmaet. Men også her er Davos bedre på å tegne fine bilder enn å komme med løsninger. I debatten om klimalederskap fikk Mark Rutte, statsministeren i Nederland, være med. Jeg aner ikke hvorfor han var der. I 2015 ble Rutte tvunget av retten til å minske utslippene med 25 prosent innen 2020. I stedet for å brette opp ermene, anket han saken.
Den tapte han, og i det året som gjenstår kommer han ikke på langt nær å komme i mål. Ikke så rart at han heller ville snakke om hvordan Nederland hjelper Bangladesh med å bekjempe følgene av havnivåøkning, enn om å stenge kullkraftverk. Ikke nok med det: Han utelukket eksplisitt å gå foran i klimaspørsmålet. Dette kaller de en klimaleder i Davos.
Det høres kjent ut. For en uke siden var Erna Solberg i Finland, fordi de nordiske landene ville gå i front i kampen mot klimaendring. I den samlede erklæringen om et karbonnøytralt Norden brukes det mange vakre ord, og det blir også nevnt noen nyttige initiativer. Men målene er lite konkrete, og den norske olje- og gassindustrien nevnes ikke med et ord. Et klimanøytralt Norden som opprettholder CO2-utslippene i resten av verden, går det an å være mer hyklersk?
Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg ankom i forrige uke perrongen i Davos etter en togtur på 32 timer til de sveitsiske fjellene, der hun ville minne verdens rikeste på at de har ødelagt planeten.
Erna kan ta seg råd til dette, fordi hun får lite motstand i Stortinget. Miljøminister Ola Elvestuen snakket i forrige uke på den årlige konferansen Arctic Frontiers i Tromsø om et Arktis som raskt varmes opp, og nødvendigheten av å få ned utslippene akkurat nå. På tross av de ordene, får han til å sitte i en regjering som åpner for mer oljeleting i det samme Arktis. Partiet Venstre: et slags mini-Davos.
Dessverre er det ikke stort bedre hos opposisjonen, noe som viste seg i forrige uke da Jonas Gahr Støre umiddelbart forsøkte å legge lokk på diskusjonen i Arbeiderpartiet om leterefusjonsordingen, på tross av mange i partiet ønsker det – ikke minst AUF. Det er visstnok også lederskap. Kort sagt, så liker både politikere og næringslivstopper å bruke mange kraftfulle ord om klima, for så å klappe hverandre på skulderen og gå over til den forurensende dagsordenen.
Samtidig satt aktivisten Greta Thunberg på toget i 32 timer fra Sverige til de sveitsiske fjellene, for å kunne fortelle de superrike rett oppi ansiktet at de har ødelagt planeten i sin rikdomssanking. Denne 16-åringen har allerede vist mer oppriktighet og lederskap enn vi har sett etter tre tiår med møter i Davos.
Klimastreiken som Thunberg satte i gang foran det svenske parlamentet i fjor har blitt fulgt opp over hele verden, helt til Australia, der tusenvis av studenter streiket i november. I Belgia tar de det enda lengre: 32.000 streikende ungdommer gikk i Brussels gater forrige torsdag for å kreve en bedre klimapolitikk. Dette lederskapet ble fulgt opp av den største belgiske klimademonstrasjonen noensinne, som samlet 70.000 mennesker sist søndag.
Mens politikken og næringslivet prater, men ikke handler, står en generasjon opp som ikke lenger godtar at de må rydde opp det vi har rotet til. Plutselig har jeg mer håp for framtida.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 1 Feb 2019. Oversatt av Carline Tromp.