Det varme nord - Frans-Jan W. Parmentier

Det er ti grader og skodde i Berlevåg når vi legger til kai med Klassekampens sommerbåt. Her er det ingen gule, uttørkede trær eller skogbranner som sør i landet. Det vokser nesten ingen trær her oppe. På vår reise langs Finnmarkskysten synes denne sommerens hete, og den verste tørken på 70 år, et fjernt minne. Men også her er tegnene på klimaendring synlige overalt, for den som kjenner dem igjen.

På tundraen ser jeg at kreklingen, en liten buskvekst på bare noen centimeter, mange steder er brun og grå, heller enn grønn. Sist vinter var det langs hele nordkysten, og opp til Svalbard, så varmt at det kom regn heller enn snø. Sannsynligvis skjedde det også her. Hvis kulda kommer tilbake etter regnet, fryser den våte snøen til en tjukt lag av is som ødelegger plantene. Det er et problem som stadig oftere forekommer på grunn av klimaendringer, men vi vet lite om hvordan naturen i nord kommer til å endre seg på grunn av det.

Tilbake på Barentshavet er været rolig. Likevel skjer det stormfulle forandringer under overflaten. Ikke bare på grunn av kongekrabbene, som har blitt introdusert av russerne og som gjør livet vanskelig for både fisk og fiskere. En nylig undersøkelse av en forskergruppe fra Tromsø og Bergen viste at Barentshavet er varmet opp såpass mye at dets egenskaper nå ligner mer på Atlanterhavet enn på Ishavet. Det betyr at mange arktiske fisker, og andre dyr, kommer til å forsvinne fra området.

Barentshavet er en av de første stedene i verden der klimaendringer har nådd et vendepunkt. Men omslaget ble først konstatert etter at det var et faktum. Det er skremmende: Hvilke andre vendepunkter har vi fremdeles i vente, og vil vi se dem i tide?

Vi er som en frosk som puttes i en gryte med lunkent vann og settes på komfyren. Så lenge vannet varmer opp sakte nok, føler ikke det kaldblodige dyret at temperaturen endrer seg. Til slutt er det for seint, og dyret er kokt i hjel. Eller – det trodde jeg. Denne parabelen som gjerne brukes for å uttrykke hvor prekært det er med klimaendringene, viser seg å være en myte. Frosker vil nok hoppe ut av en gryte om temperaturen blir for høy.

Da står vi igjen med spørsmålet: Er vi dummere enn en frosk? Er vi ikke klar over at verden rundt oss er i ferd med å endre seg? Det gjelder kanskje noen, men det er usannsynlig for innbyggerne i arktiske strøk. Til det er endringene for store og for tydelige. Havisen forsvinner, snøen smelter tidligere og faller igjen seinere, isbreer trekker seg tilbake og permafrosten tiner opp. Det høye nord varmer opp to ganger så raskt som resten av verden. Du husker den nedre grensen fra Parisavtalen, på 1,5 grader? Nord for polarsirkelen har vi allerede så godt som passert den.

Til tross for disse åpenbare endringene, handler lokale bekymringer ofte om andre ting. For eksempel om det finnes nok gode jobber. Mange bygder i nord, som Havøysund, ser innbyggerne dra bort til steder der det er lettere å finne arbeid. Å motvirke denne trenden er selvsagt høyeste prioritering for kommunene i nord. Klimaendring er et stort, og for mange uhåndgripelig, problem, som ikke kan løses lokalt.

Sånn sett er det forståelig at gassindustrien ble tatt imot med åpne armer i Hammerfest. Aktiviteten på Melkøya førte til jobber og befolkningsvekst, og byen har åpenbart hatt godt av det. Synd, bare, at grovt sagt to prosent av de totale CO₂-utslippene fra hele landet kommer fra denne ene lille øya. Og da er eksporten av all denne gassen ikke regnet med engang. Den gjenvunne velstanden kommer til en høy pris.

I Finnmark er livet tett knyttet til det naturen gir oss. Ikke bare fisk og reinsdyr; hundretusener av turister fra hele verden reiser til Nord-Norge årlig for å nyte de vakre landskapene. Hvis de raske endringene i klimaet i Arktis forstyrrer naturens likevekt, merker folk det med en gang i inntektene sine, og jobber forsvinner.

Olje og gass er ingen bærekraftig løsning for økonomien i nord, ei heller for resten av landet. Det har allerede blitt funnet langt flere fossile drivstoffer i verden enn vi trygt kan brenne opp. I løpet av 20 år må vi slutte å bruke disse drivstoffene. Den vakre norske naturen, derimot, kan gi også framtidige generasjoner stabile inntekter – om vi da ikke ødelegger den i mellomtida.