Menneskers verk - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Vi har satt våre fingeravtrykk over hele kloden, selv der vi ikke kan se dem.
Menneskers verk
Klassekampen, 26 Jan 2018
Frosne iguaner falt ned fra trærne i Florida! Hvordan kan det da være snakk om global oppvarming? Hver vinter er det på’n igjen: Med en gang et lite snøfnugg daler ned fra himmelen, ramler klimaskeptikerne over hverandre i sin iver etter å forklare at jorda ikke varmer opp.
Men mens folk kunne spenne på seg skia på USAs østkyst, var det usedvanlig varmt i vest. I Alaska var det i desember 8,7 grader varmere enn normalt – en ny rekord. Også her hjemme var det store forskjeller. For et par uker siden hadde Østlandet perfekt snøføre, mens det var så varmt at det regnet på Svalbard. Sola er ikke tilbake der før om noen uker.
Disse ekstreme forskjellene forårsakes av endringer i jetstrømmen. Denne svært sterke vinden, høyt oppe i atmosfæren, blåser vanligvis fra vest til øst og lager dermed et skille mellom kald arktisk luft og varmere luft i sør. Dette kalles også polarvirvelen ( polar vortex ). De siste vintrene har denne vinden begynt å slingre mer i en nord-sør-retning. I noen områder betyr det at arktisk luft føres langt sørover, mens andre steder blåser uvanlige mengder varm luft mot nord.
CO2-en kommer til å finnes i atmosfæren i flere hundre år
Endringene i jetstrømmen henger sammen med klimaendringer. At både kulde- og varmerekorder skjer oftere, er et typisk eksempel på det. Klimaskeptikeres hovering over store snømengder er altså villedende, og ment for få deg til å tvile på global oppvarming. Et tips for å immunisere seg mot slikt: Neste gang en klimaskeptiker påpeker at det er ekstremt kaldt et sted, tør jeg vedde på at du også klarer å finne rapporter om ekstrem hete andre steder.
Likevel fortsetter klimaskeptikere med å så tvil. Jorda er for stor, og menneskenes innflytelse for liten, for å kunne påvirke noe så omfattende som klimaet. Men alle som har reist litt rundt i verden, eller for den saks skyld tittet på Google Maps, vet at det ikke er sant. Menneskenes påvirkning (vi er nå 7,6 milliarder individer), er merkbar nesten overalt.
Veier, byer og bygder altså? Nei, om du legger disse sammen, dekker det bare én prosent av landjorda. Vi trenger mest jord for å dyrke maten vår. Arealet som brukes til husdyrhold og dyrking av dyrefôr strekker seg over et område som er like stor som Nord- og Sør-Amerika til sammen. Legger vi til resten av landbruket, er det snakk om en tredjedel av all jord i verden. Ser du på den enorme påvirkningen vi samlet sett har på planeten, så blir det umulig å hevde at vi ikke skal kunne påvirke klimaet.
Noen spor av menneskelig påvirkning er godt synlige, som disse oljefatene på Vrangeløya i Sibir. Påvirkingen av atmosfæren er ikke like lett
En nylig studie i tidsskriftet Nature forsøkte å finne ut hvor stor innflytelsen er nøyaktig. Ved hjelp av satellittdata og detaljert kartlegging viste de hvor mye karbon det i dag finnes lagret i vegetasjon som planter og trær – og hvor mye det kunne ha vokst uten menneskelig påvirkning. Det viser seg at vi har halvert mengden vegetasjon. I absolute tall tilsvarer dette like mye CO2 som 50 år med utslipp fra fossile brensler. Halvparten av dette skyldes avskoging, inkludert det som allerede hadde forsvunnet før den industrielle revolusjonen. Men det er barnemat sammenlignet med avskogingen som har skjedd de siste tiårene.
Mye av dette var selvsagt kjent, men studien la til at måten vi forvalter naturen som er igjen, heller ikke er optimal for å lagre karbon. Landbruk i form av selektiv hogst og beiting bidro samlet til like mye karbontap som avskoging.
Hvordan vi bruker jorda, har store følger for atmosfæren og klimaet. Likevel går vinnerpremien fortsatt til CO2-utslippet fra fossilt drivstoff. For å nevne noe: Over en milliard biler kjører rundt på veiene, og antallet øker raskt. Tanken om at vår påvirkning på atmosfæren er liten, er altså naiv. I tillegg er økningen av CO2 i atmosfæren målt detaljert siden 1950-tallet. Naturlige svingninger er ingenting sammenlignet med den oppadgående kurven vi har skapt.
Og den CO2-en kommer til å finnes i atmosfæren i flere hundre år. Naturen kommer ikke til å fikse dette for oss. Planter liker riktignok litt ekstra CO2, det får dem til å vokse raskere. Men ikke raskt nok til at de kan utjevne vår ufattelige forurensning av atmosfæren.
Menneskers inngripen i atmosfæren innebærer også noe annet: Det spiller ingen rolle om en blomst vokser på en uoppnåelig fjelltopp i Sør-Amerika, eller om en buskvekst befinner seg midt på den utstrakte tundraen. Vi kan kanskje ikke dra dit selv – likevel har vi sørget for at plantene der ute aldri vil vokse på samme måte igjen.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 26 Jan 2018. Oversatt av Carline Tromp.