Neste skritt - Frans-Jan W. Parmentier

23 ganger. Så ofte har FN holdt sin årlige klimakonferanse, i et forsøk på å stanse en farlig oppvarming av jordkloden. Konferansene i Kyoto og Paris har du utvilsomt hørt om, men det er nok få som vil huske de andre 21 møtene. Og det er ikke så rart, for som regel blir det snakket mye, men vedtatt lite. Forventningene foran det 23. møtet som avholdes i Bonn denne og neste uke er da også lave, nå som Trump har gått ut av Parisavtalen. Hvis ingenting går galt, kommer man allerede til å se på det som en suksess.

Men var ikke klimaet reddet? Har vi ikke avtalt i Paris at jorda ikke kan få varme opp med mer enn to, og helst bare 1,5 grader? Jo, men Parisavtalen er en pragmatisk overenskomst der landene selv bestemmer hvor mye de vil redusere utslippene med. Det er ingen forpliktelser. Med løftene som har kommet hittil, er vi på vei mot en farlig oppvarming på tre grader. De kommende FN-klimakonferansene må altså sørge for at landene kommer med bedre tiltak.

At det går rett vest, viser en rapport som nettopp er gitt ut av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Den viser at mengden CO₂ i atmosfæren aldri har steget så raskt som i fjor, til rekordhøyder. For å unngå farlige klimaendringer, må utslippene lynraskt ned. Kanskje til og med raskere enn de har steget.

Politikere liker å pynte seg med snakk om klimaendringer, men gjennomføringen er det verre med. For eksempel presenterte den nye nederlandske regjeringen nylig en svært ambisiøs klimapolitikk – men uavhengige beregninger viste at de ikke engang kom til å oppnå halvparten. Heller ikke å stenge Europas største gassfelt er på agendaen i Nederland, til tross for at boringen har ført til flere jordskjelv de siste årene. Og mens Canadas statsminister Justin Trudeau liker å framstille seg selv som grønnere enn sin konservative forgjenger, som trakk landet ut av Kyoto-protokollen, tillater også denne venstreorienterte politikeren nye oljeboringer, og utslippene går ikke ned.

Men det kan bli mye mer hyklerisk enn som så.

Guvernøren i Alaska, Bill Walker, har nylig annonsert at delstaten vil oppfylle Parisavtalens målsettinger. Et tydelig budskap fra en arktisk delstat der temperaturene stiger dobbelt så fort som i resten av verden. Permafrosten som dekker store deler av delstaten er derfor i ferd med å tine opp, noe som blir synlig på dramatisk vis i fiskeværet Shishmaref. Fordi havisen smelter og jordsmonnet tiner opp, kan bølger, pisket opp av vinterstormer, slå bort mer og mer av kysten. Ett etter ett forsvinner husene i havet. Kostnadene for å flytte de drøyt 500 innbyggerne til tryggere grunn anslås til over hundre millioner dollar. Og det finnes mange flere bygder som venter samme skjebne.

Men samme uke som guvernøren slo alarm om klimaet, hadde pipa også en annen lyd: Han vil bore etter mer olje. Midt i det såkalte Arctic National Wilderness Refuge, et naturreservat nordøst i Alaska som er større enn Svalbard. Inntektene fra olja skal brukes for å motarbeide følgene av klimaendringer. En etisk spagat – og et klassisk eksempel på å «pisse i buksa for å holde varmen».

Tross protester fra urbefolkningen, er denne politikken ikke særlig kontroversiell i Alaska. I flere tiår har lokale politikere prøvd å tillate oljeboring i det som er USAs største naturreservat. Men det har ingenting med klima å gjøre, og alt med økonomi: Oljeindustrien hevder at de står for en tredjedel av arbeidsplassene i delstaten, og over 85 prosent av verdiskapingen.

Høres dette kjent ut? Ja, man kan godt si at Alaska er et ekstremt speilbilde av situasjonen i Norge. Også i vårt land tillater myndighetene heller ny boring enn å forberede økonomien på en oljefri framtid og stoppe våre bidrag til klimaendringene.

Når de lovgivende og utøvende myndighetene svikter i sin oppgave med å beskytte borgerne mot klimaendringene, men faktisk gjør det stikk motsatte, gjenstår bare én grein av statsmakta, som forhåpentligvis er seg sitt ansvar bevisst: den dømmende myndighet.

I neste uke starter klimarettssaken i Oslo, etter at Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt søksmål mot regjeringens beslutning om å tillate oljeboring i Barentshavet. Oljeboringene er anledningen, men det som står på spill er intet mindre enn vår kollektive rett til en framtid fri for farlige klimaendringer.