Mer enn fagre ord - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Vi trenger en regjering som innser at olje ikke kan være framtida.
Mer enn fagre ord
Klassekampen, 7 Jul 2017
«Dette er ikke tida for taktikk eller spill. Dette er tida for å handle og å gjøre vårt beste. For å redde planeten vår – sammen.» Sitat Erna Solberg under klimakonferansen i Paris i 2015. Fagre ord, som åpenbart ikke er verdt noe. For halvannet år seinere tillater regjeringen oljeleting fra Nordkapp til Bjørnøya. Det er en enorm utvidelse av industriaktivitet i et sårbart område som allerede nå opplever store konsekvenser av klimaendringene.
Olja har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Men den rikdommen kommer med et tungt ansvar. Samtidig som regjeringen inviterte oljeindustrien til å gjøre klimaproblemene enda større, ble det publisert en artikkel i Nature Climate Change som viste at det kommer til å skje flere og lengre dødelige hetebølger i dette århundret, på grunn av våre fossile utslipp. Men ikke i Norge. Nei, langt borte i Sør. Særlig i fattige land som ikke har et fett oljefond.
Hvordan kan vi unngå det scenarioet? Christina Figueres, som ledet forhandlingene i Paris, bedyret i forrige uke at utslippene må begynne å gå nedover innen tre år for å nå togradersmålet, og at vi etter det bare har 20 år igjen for å komme til nullutslipp. Her baserte hun seg for øvrig på norsk forskning, fra forskningssenteret Cicero ved Universitetet i Oslo. Forskning viser også at de fastslåtte oljereservene er mye større enn det vi kan få brenne opp i de 20 årene. Den realiteten tilbyr ingen rom for å åpne nye oljefelt. Tvert imot: Vi trenger en altomfattende plan for å avvikle oljeindustrien på en ansvarlig måte.
Vis verden hvordan man virkelig bekjemper klimaendringene
Med et valg i sikte virker dette som rett øyeblikk for å sikre at den neste regjeringen faktisk tar ansvaret. En regjering som går lengre enn fagre ord, og som forstår at olje hører historien til, ikke framtida. Det å tillate oljeboring i Barentshavet viser hvordan framtidsvisjonen til den sittende regjeringen ser ut. Men hos de to største opposisjonspartiene er det ikke stort bedre, og kan oljeutvinningen få fortsette som før.
For selv om Arbeiderpartiet har klima som et av fire hovedtemaer i partiprogrammet – med det i seg selv ambisiøse målet om et klimanøytralt Norge i 2030 – er det ingen fornemmelse av at det haster å spore i deres oljepolitikk. Man vil undersøke mulighetene for oljeleting sørvest for Lofoten, og utelukker heller ikke boring nord og vest for området. Når det gjelder Barentshavet er de vagere, for aktiviteter i og ved iskanten er visstnok uønsket. Men siden området varmer opp raskt, vil dette «problemet» være løst i løpet av noen regjeringsperioder. Hos Senterpartiet finner vi den samme selvmotsigende holdningen: Mens de brisker seg med at Norge skal ta en lederrolle i det internasjonale klimaarbeidet, er det ikke snakk om å bygge ned oljeindustrien.
Se framover, Støre! Kunnskapen og erfaringen fra norsk oljeindustri kan brukes til å lede an i arbeidet med å løse klimakrisen
For et par uker siden fikk jeg tilfeldigvis med meg et foredrag om utviklingen av olje- og gassfeltet Troll i Nordsjøen. De mange detaljene viste godt hvilken uant teknologisk og geologisk kunnskap som var nødvendig for å gjøre denne plattformen til en suksess. Den tyngste og høyeste konstruksjonen noensinne har vært flyttet av mennesker. Å gjenta noe slikt i det lumske arktiske Barentshavet vil ikke være lett – og med dagens lave oljepriser spørs det om det vil lønne seg.
Nei, de lave oljeprisene er faktisk en utmerket anledning til å støpe om oljeindustrien. Da lave inntekter gjorde at oljeselskapene måtte si opp folk, ble mye kunnskap og erfaring frigjort. Denne kunnskapen kan staten bruke for å bøye om den norske oljeindustrien fra en årsak til problemet, til noe som hjelper med å løse det. Statoil har allerede erfaring med å fange CO2 ved gassproduksjon for så å lagre den under bakken, som Sleipner-feltet i Nordsjøen. Men der er gassutvinningen en kilde for CO2, mens vi må hente det ut av lufta for å virkelig få en klimagevinst. Det går an: Ved Zürich i Sveits åpnet nylig verdens første kommersielle fabrikkanlegg som fanger CO2 direkte fra lufta. Med den teknologien kan man i Norge lagre CO2 under bakken.
Denne ideen om karbonfangst og – lagring (CCS) har vært der en stund, også hos Ap og Sp. Men altfor ofte blir det med fagre ord. Gjør nå endelig dette ønsket til en realitet. Gjør Norge til en skikkelig internasjonal leder innenfor miljøpolitikk, en som ikke opprettholder klimaproblemet i andre enden. Vær klar overfor industrien: ingen flere oljefelter. Lever i stedet en annen teknologisk og geologisk bragd, for å vise resten av verden hvordan man virkelig bekjemper klimaendringene.
Teknologien finnes. Nå mangler bare den politiske viljen.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 7 Jul 2017. Oversatt av Carline Tromp.