Forskningsklima - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 17. mars 2017
Klimavitenskapen trues av flere hold enn regjeringen til Donald Trump.
Forskningsklima
I forrige uke var jeg på et møte i Seattle, der jeg sammen med klimaforskere fra Europa og USA skulle se på spørsmålet om hvor mye metan som slipper ut av permafrosten i Arktis. Med i denne gruppa var også forskere fra Nasa og NOAA, institutter som nå trues av Trump og folks hans. Det ble igjen tydelig ved møtets slutt, da jeg så på nyhetene at Scott Pruitt, den nye sjefen for Environmental Protection Agency (EPA), hadde sagt at klimaforskere angivelig ikke skulle være enige om at CO₂ er hovedårsaken til klimaendring.
Tenk litt over det bisarre i situasjonen: mannen som nå leder denne føderale miljøetaten, opprettet av Richard Nixon av alle, tror ikke på sine egne ansatte. De kunne nemlig ha fortalt ham at så å si alle forskere er enige om at CO₂ er hovedårsaken. Eller han kunne ha sjekket det på nettsidene til hans egen etat. Det vil si, så lenge den informasjonen får lov til å bli stående av den sittende regjeringen.
Trumps antivitenskapelige regime i tillegg til den dårlige situasjonen i vitenskapen fra før, kan føre til en tapt forskergenerasjon. Bildet viser en protest mot Trump i Boston
Da jeg gikk rundt i Seattle, så jeg mange protestplakater mot Trump. Og jeg hadde sett for meg at den enorme helomvendingen i Washington ville være et uformelt diskusjonstema også på møtet jeg var på. Men til tross for at klimavitenskapens framtid ser lite lys ut under den nye amerikanske regjeringen, ble Trump nesten ikke nevnt av forskerne jeg møtte. Man unngikk temaet, og fortsatte med vitenskapen, som vi alltid gjør. Det er selvsagt ikke noe hyggelig å tenke over at alt du har jobbet for hele livet kan bli feid bort med et eneste pennestrøk i form av en presidentordre.
Det sagt, sleit jeg med en presidentordre selv også. Skulle jeg nå egentlig ha dratt til dette møtet i USA? Helgen før hadde Trump signert det nye innreiseforbudet sitt for flyktninger og borgere i seks muslimske land. Da det første forbudet trådte i kraft, var det mange forskere som tok til orde for å boikotte amerikanske vitenskapskonferanser. Ikke reis dit, så lenge våre kollegaer fra muslimske land ikke får lov til å komme.
Det høres ut som en gave fra oven for Trump, spør du meg. Nekter han muslimer innreise, slipper han samtidig å få kritiske (klima)forskere inn i landet. To fluer i en smekk. Dessuten: Å avholde møter utenfor USA i stedet er heller ingen løsning, hvis muslimer som bor i USA ikke tør å komme fordi de ikke vet om de får lov til å reise hjem igjen.
Som du har skjønt, endte jeg opp med å dra. Men ikke bare på grunn av prinsippet om at jeg ikke vil stikke enda flere kjepper i hjulene for klimavitenskapen i USA. Jeg har rett og slett ikke råd til å la være. Unge forskere, som meg, har også i Norge og resten av Europa en svært usikker eksistens – helt uten at det står en vitenskapsfiendtlig populist bak.
En akademisk boikott høres ut som en gave fra oven for Trump
Som forsker i startfasen av karrieren, lever du fra prosjekt til prosjekt. Det kan bety at du jobber ett år for ett universitet, til de er tomme for penger, for så å måtte finne jobb et annet sted. «Mobilitet» kalles det. Men for meg, og mange kollegaer med meg, betyr det først og fremst usikkerhet. Har du uflaks med å hente inn forskningspenger et par ganger, er det vær så god å pakke sammen og flytte igjen. Gjerne til et annet land.
Har du flaks og får penger, er du sikret for tre-fire år framover. Men konkurransen er drepende. Du er altså nødt til å stikke deg ut, bli et kjent fjes i fagfeltet. Det betyr å dra på møter, holde foredrag og selvfølgelig publisere masse. Den enorme mangelen på faste kontrakter jager mange talentfulle mennesker ut av vitenskapen. En fast jobb, et sted du kan bli boende og tid til å ha en familie er ofte viktigere.
Situasjonen i vitenskapen er altså i utgangspunktet nesten uholdbar, som følge av en negativ utvikling som har foregått i tiår. Legger du til dagens antivitenskapelige holdninger av Trump og co., blir det pinlig klart at unge forskere i USA, som dem jeg møtte i forrige uke, står i fare for å se framtidsutsiktene sine smelte bort som snø i vårsol. Det spørs om det om noen få år i det hele tatt er forskningspenger å søke på, eller om instituttene deres er lagt ned. Hvis dette fortsetter lenge nok, kan det føre til en tapt generasjon av forskere – og dermed mangel på nye innsikter.
Det triste med det hele er at planeten vår er den største taperen. Eller som den amerikanske journalisten Dan Rather formulerte det nylig: Å skjære bort forskning på klimaendringer forhindrer ikke jorda fra å varme opp. Det betyr bare at vi vet mindre.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 17. mars 2017. Oversatt av Carline Tromp.