Klassekampen, 28. oktober 2016
Klimasøksmålet er et forsøk på å gjøre politikernes fagre ord forpliktende.
På nye stier
Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt den norske staten for det de mener er brudd på Grunnlovens paragraf 112 ved å åpne for oljeboring i Arktis og Barentshavet. Med dette tråkker klimaaktivister opp en ny sti: I stedet for å overbevise regjeringen om å føre en bedre klimapolitikk, vil de nå tvinge igjennom en slik politikk ved hjelp av domstolene.
Miljøorganisasjonenes kursendring kommer etter flere tiår med aksjonisme for å overbevise myndigheter og publikum om at de må ta klimaendringene på alvor. Selv har jeg vært med noen ganger og demonstrert utenfor bygningene der FN holdt sine klimatoppmøter – men dessverre hadde George W. Bush da nettopp blitt valgt til USAs president. Andre ganger har det virket som om politikerne faktisk lyttet, som i Paris i fjor. Sakte, men sikkert, og etter langvarig press, har de innsett at klimaproblemet er alvorlig.
Men til tross for denne forståelsen og mange gode forsetter, tar den norske regjeringen fortsatt ikke de nødvendige, og noen ganger vanskelige, valgene.
Likevel: Et søksmål er et stort skritt å ta. Hvorfor så utålmodig? Norge er jo allerede med på de internasjonale klimaavtalene? Og har vi ikke hørt gode nyheter i det siste? Jo: Fra neste fredag trer Parisavtalen offisielt i kraft, nå som den er ratifisert av nok land – inkludert Norge. Nesten 200 land avtalte dessuten å kontrollere utslippene av den sterke drivhusgassen HFK, som finnes i kjøleskap og klimaanlegg. Som om det ikke var nok, ble flyindustrien enig i å begrense CO₂-utslippene sine.
Men om vi ser på disse avtalene med et kritisk blikk, blir det klart at fagre ord ikke er verdt noen ting om det ikke følger med effektiv politikk. Flyindustriens avtale, for eksempel, har mange forbehold og vil stort sett kompensere for CO₂-utslipp med miljøvennlige prosjekter. Heller bygge vindmøller i India enn å virkelig gjøre framstøt for å kutte i flyenes utslipp, altså. Avtalen om HFK er et utmerket steg, men den kommer først og fremst til å minske fremtidige utslipp. Disse drivhusgassene er for øyeblikket kun en liten bidragsyter til jordas oppvarming.
Parisavtalen har som mål å ikke la denne oppvarmingen bli mer enn mellom 1,5 og to grader. Men avtalen er ikke juridisk bindende, og land kan selv avgjøre hvor mye de kutter i utslippene sine. Selv den øvre grensa på to grader blir da vanskelig å nå. Vil vi i det hele tatt ha en sjanse, kan vi bare slippe ut 600–1200 tonn CO₂ fra nå. Og om vi ikke kutter i utslippene nå, vil vi ha nådd den grensa allerede om 15 til 30 år.
Dessuten er mengden olje, gass og kull vi vet finnes i verden, mye større enn dette resterende utslippsbudsjettet. Av de funnene vi allerede vet om, må altså brorparten forbli i jorda. Nettopp derfor er det så absurd at den norske regjeringen åpner for oljeleting i nye områder, for det finnes ikke lenger noe spillerom for å forbrenne denne olja. Det er med andre ord fullt ut forståelig at organisasjoner som Greenpeace og Natur og Ungdom vil gjøre hva som helst for å stoppe dette – om så gjennom domstolene.
Aldri før hadde et lands klimapolitikk blitt korrigert i retten
En lignende klimasak ble startet i Nederland for tre år siden. Rundt 900 bekymrede borgere slo seg sammen i organisasjonen «Urgenda», og framholdt for retten at den nederlandske staten var medskyldig i å forårsake verdensomspennende og farlige klimaendringer ved å ikke kutte nok i CO₂-utslippene sine. I april i fjor fikk de medhold av domstolen, som beordret Nederland å kutte utslippene sine med 25 prosent innen 2020. En unik hendelse: Aldri før hadde et lands klimapolitikk blitt korrigert i retten. Og det i hjemlandet til det innflytelsesrike oljeselskapet Shell.
Det høres lovende ut for det norske klimasøksmålet. Men det blir ikke lett, siden saken også handler om et komplekst juridisk dilemma, noe debatten om rettssaken også viser. Kan domstolene tvinge regjeringen til å føre annen politikk? Er ikke det i strid med prinsippet om at de tre statsmaktene skal være atskilte?
Dét var selvfølgelig også et spørsmål i Nederland, og staten gjorde sitt ytterste for å få avvist søksmålet nettopp av den grunn. Dommeren gikk heldigvis ikke med på det. I dommen ble det sagt slikt: «Det er et vesentlig trekk ved rettsstaten at også handlingene til politiske organer, som regjeringen og nasjonalforsamlingen, kan – og noen ganger til og med må – gjøres gjenstand til vurdering av domstolene, som er uavhengige av disse organene».
Det var på tide.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 28. oktober 2016. Oversatt av Carline Tromp.