En djerv dvergbjerk - Frans-Jan W. Parmentier

Sist sommer dro jeg på tur gjennom den vestlige delen av Hardangervidda: 100 kilometer på en uke, i et område uten mobildekning, uten internett, uten forpliktelser og uten hastverk.

Likevel holdt gruppa jeg var med i, organisert av DNT, et godt tempo. Såpass godt at jeg begynte å lure på om enkelte deltakerne egentlig var der for naturens skyld, eller om det bare var et alternativ til treningssenteret. Ikke at det er noe galt med dét, men om du strener gjennom et vakkert naturområde som om du må rekke neste tog, går du glipp av mye fint. Og det er synd.

Fjellplatået som vi krysset ligger over tregrensen, og vegetasjonen består derfor stort sett av busker, gress og mose, som tundraen i Arktis. Faktisk er mange av plantene som vokser her de samme som jeg forsket på da jeg som stipendiat var på feltarbeid i Nordøst-Sibir, over 5000 kilometer og tre dagsreiser unna. For eksempel så jeg overalt dvergbjørk rundt omkring, en liten men djerv buskvekst som har en ufattelig overlevelsesevne. I Sibir motstår denne lille planten temperaturer ned mot minus -45 °C.

Så kaldt var det ikke på Hardangervidda. Men det hadde kommet formidable mengder snø i vinteren som var – enkelte steder opp mot flere meter. På grunn av denne mengden, og av det kalde foråret, lå det fortsatt snø på svært mange steder, selv om jeg var der i midten av august. Eksepsjonelt. Ved hver hytte fikk vi høre på nytt at dette virkelig ikke var normalt for årstida.

Også plantene la merke til at det ikke var et vanlig år. Jeg så ikke så få steder hvor snøen nettopp hadde smeltet og der buskene først nå begynte å blomstre. Jeg gjentar: i midten av august. Selv disse plantenes fjerne slektninger i Nordøst-Sibir hadde satt i gang blomstringen for i hvert fall halvannen måned tidligere. Det må da også unektelig ha vært en tung oppgave for disse plantene å vokse nok før vinteren og forberede seg til neste år.

Men dette var altså en unntakssituasjon. Vanligvis er snøen en god venn for disse små buskene, fordi et snødekke isolerer og beskytter på den måten plantene mot frostskader. De 45 kuldegradene i Sibir? Det er bare tilfellet i lufta ovenfor snøen. Fanget nede i snøen sitter buskveksten ganske trygt. Om snøen er omtrent like høy som buskene selv, kan de trives godt på denne måten.

Nei, mangel på snø kan faktisk være mye verre. For eksempel ble mange planter i Nord-Norge vinteren 2011-2012 utsatt for skader på grunn av vekslingen mellom sterk kulde og plutselig mildvær. Om varmegrader gjør at snødekket smelter midt på vinteren, og dette blir etterfulgt av sterk kulde, er plantene plutselig helt utsatt for de iskalde temperaturene. Det kan de ta skader av.

Eller enda verre: ikke snø i det hele tatt. I januar 2014 oppsto det skog- og lyngbranner på flere øyer ved norskekysten, fordi det ikke hadde kommet noe snø og den tørre vegetasjonen lett ble antent. Hadde det vært et snødekke, hadde ikke det skjedd.

Det er nettopp dette som kan komme til å skje mer og mer som følge av klimaendringer. Selv den enorme snømengden som lavet ned på Hardangervidda i fjor stemmer overens med endrende værmønstre for Norge som blir spådd i klimamodeller.

Mer nedbør, som i de varme dalstrøkene faller som regn, betyr mer snø på de kalde fjelltoppene. Men om klimaet blir enda varmere, vil også den snøen på et visst tidspunkt endre seg til regn.

Det er altså både viktig og nødvendig å finne ut hvordan planter reagerer på denne nye situasjonen. Forskning ved blant annet norsk institutt for naturforskning (NINA), viser tydelig at planter i Nord-Norge, og i de arktiske områdene generelt, ser ut til å trives mindre godt enn før, og at dette kanskje er en følge av at vinterværet endrer seg. Men akkurat hvordan dette henger sammen, er ikke helt klart. Et problem er at klimamodeller kan forklare endringene i vinterværet, men at de ikke like godt kan forutsi hvordan plantene vil reagere på disse endringer.

Disse værendringene er dessuten ikke bare et problem for planter. På Svalbard har det for eksempel skjedd flere ganger de siste årene at det regnet midt i mørketida. Også nå i vinter. Så fryser regnet til, og former et tjukt lag med is på bakken. Dette islaget er et stort problem for reinsdyra som nå ikke lenger får tak i laven, maten deres. Som følge av dette dør mange. Lignende situasjoner har vi også sett i Grønland, der moskusoksene møter samme problemet.

Det er også et økonomisk problem. Endringer i værmonstre kan nemlig også ha store følger for landbruket. Den samme nedisingen som gjør det vanskelig for reinsdyra å komme til maten sin, kan volde skade på matplanter. Det leder til dårlige avlinger, og til erstatningskrav fra bøndene.

Selv om det endrende været vårt allerede utgjør et alvorlig problem for planter og dyr, er vi ikke sikre på hvordan dette vil utvikle seg i framtida. Vil vi se slikt vær oftere? Og om dette fortsetter, hvordan vil det påvirke plantene på lang sikt? Vil naturen skades såpass mye at andre plante- og dyrearter vil ta over?

Vintrene i Norge er i endring. Vær som vi i dag opplever som unntakstilstander, vil den kommende generasjoner se på som normalen. De vil tross alt ikke være vant med noe annet. Men om naturen klarer å tilpasse seg lite lett, er et åpent spørsmål.