Klassekampen, 21. mars 2016
Hva betyr det egentlig når meteorologene sier det er varmere på grunn av El Niño?
En hissig liten gutt
I fjor opplevde vi det varmeste året noensinne, målt over hele kloden. Og 2016 blir sannsynligvis enda varmere.
Det hevdet i hvert fall det britiske Met Office i desember i fjor, og så langt har de nye varmerekordene som har blitt satt de siste tre månedene gitt dem rett. Vanligvis er forskere forsiktige med slike spådommer. Men så er dette da heller ikke et vanlig år: Det er en sterk El Niño på gang, som setter klimaendringene i et høyere gir.
El Niño får mye medieoppmerksomhet. Fenomenet settes ofte i sammenheng med en økning i ekstrem tørke i deler av Nord-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. På grunn av dette slo FN for en måned siden alarm om en gryende global matkrise som følge av El Niño. Tørke fører også til flere skogbranner, som de som herjet Indonesia i fjor. Kvelende røyk spredde seg helt til Malaysia, og på bare noen ukers tid ble det sluppet ut mer CO₂ enn Tyskland gjør på et helt år.
Og som om det er ikke nok med tørke, har El Niño flere følger. I California venter man for øyeblikket flom på grunn av værfenomenet. Og en nylig studie i tidsskriftet Nature microbiology foreslår til og med at en sterk El Niño kan lede til en videre spredning av sykdommer som kolera, fordi de mener at bakterier kan spre seg ved hjelp av de varme havstrømmene.
At El Niño er plagsom, skulle være klart. Men hva er den egentlig? For å begynne med navnet: det kom fra peruanske fiskere, som allerede på 1600-tallet la merke til fenomenet. «El Niño» er spansk for «den lille gutten», og med det tenkte disse kristne fiskerne på Jesusbarnet. De hadde nemlig lagt merke til at fisket i enkelte år ble dårligere akkurat rundt juletider, samtidig som det kom varmere havvann til den søramerikanske kysten. Fordi dette vannet inneholder færre næringsstoffer, er det færre fisk som lever i det, og på denne måten ringer El Niño inn slutten på fiskesesongen.
I dag måler vi riktignok ikke El Niño på hvor mye fisk som havner i fiskernes garn. Vi snakker om en El Niño når havvannet i et bestemt område i Stillehavet, mellom Indonesia og Peru, er unormalt varmt. Vanligvis blåser passatvindene i denne delen av verden mot vest, bort fra det søramerikanske kontinentet. Dette gjør at det blir en oppstrømning av kaldt vann ved kysten, siden det varme vannet blir dyttet i retning Indonesia. Men i enkelte år er disse vindene svakere, eller de snur seg til og med østover. Det gir det varme vannet stort spillerom. Med satellitter kan vi se dette tydelig som et tykt bånd av varmt vann som strekker seg langs ekvator fra Sør-Amerika og over verdenshavet.
Et slikt utstrakt område på millioner kvadratkilometer, som holder abnorme temperaturer, har en stor påvirkning på atmosfæren. I dette området skjer det mer fordampning, som blant annet fører til mer nedbør i Sør-Amerika, og den ekstra heten kan endre værmønstre helt til Alaska og sørspissen av Afrika. Men selv El Niño har sine grenser: Europa er langt borte fra Stillehavet, og en sterk sammenheng mellom El Niño og været her hos oss er ikke bevist. Om det blir uvanlig tørt denne sommeren, er det altså ikke bare å klandre El Niño for det. Og heller ikke den vanvittig sterke oppvarmingen vi ser i Arktis nå, er knyttet til dette værfenomenet.
Effekten av El Niño har kan gi oss et innblikk i det som vil bli den nye normalen i framtida
Vi må altså passe oss for å forklare alt mulig med El Niño. Men i klimadebatten skjer ofte nettopp det motsatte: El Niño ignoreres for å så tvil om den globale oppvarmingen. Hvordan kan det ha seg? I dette århundret har vi hittil sett relativt svake niñoer, og, ikke ubetydelig: Vi har flere ganger hatt å gjøre med lillesøstera hans, La Niña (den lille jenta).
La Niña er et sammenlignbart værfenomen, men når hun herjer, blir passatvindene sterkere, det kommer mer kaldt vann på overflaten i Stillehavet, og de globale temperaturene blir lavere, heller enn høyere. Om vi viser landtemperaturen for de siste 50 år i en grafikk og trekker en trendlinje igjennom, ser man at årene med El Niño havner over denne linja (varmere), mens årene med La Niña havner under (kjøligere).
1998 er året som stikker høyest opp over trendlinja. Det året blåste en svært sterk El Niño opp og skapte høyere temperaturer over hele verden. Det er fortsatt ett av de varmeste årene som er målt noensinne. Men dette usedvanlige året har siden blitt misbrukt av en del klimaskeptikere: De beregner trender i temperaturen med 1998 som startpunkt, for så å hevde at det ikke finnes belegg for en temperaturøkning – selv om samtlige år etter 2001 hører til de varmeste noensinne.
Det vil være klart for noen hver at om man skal bedrive statistikk, så kan man ikke bare se på ytterpunktene. Man må se hele bildet. Den som gjør det, ser at El Niño og La Niña kun sørger for kortvarige variasjoner, som kommer på toppen av en krystallklar oppvarming av kloden over lengre tid.
Forresten, den El Niño som utspiller seg akkurat nå, er enda sterkere enn den vi opplevde i 1997/98. Kombinert med pågående klimaendringer er 2016 derfor på god vei til å knuse myten om at det ikke foregår oppvarming: Bare februar var 1,35 grader varmere enn normalen, rett under den ønskete undergrensen på 1,5 grader som ble satt som mål i Paris i desember. Den oppvarmingsforsterkende effekten som El Niño har, kan slik gi oss et innblikk i det som vil bli den nye normalen i framtida. La oss håpe at lillesøstera også da vil fortsette med å kjøle oss ned en gang iblant.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 21. mars 2016. Oversatt av Carline Tromp.