Spor i snøen - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Den som tror klimaendring er kjedelig, har aldri sett en isbre forsvinne.
Spor i snøen
Klassekampen, 8 Feb 2016
Nylig oppdaget jeg, til min store forundring, at mange synes klimaendring – mitt forskningsfelt – er kjedelig. At til og med noen av dem som jobber i denne avisa sliter med å undertrykke et gjesp så fort ordet «klima» faller. Og, jo da, heller ikke jeg blir vilt begeistret når jeg hører politiske begreper som «bærekraft» og «det grønne skiftet»
Men når jeg tenker på klimaendringer, tenker jeg på å kjøre snøscooter gjennom den frosne tundraen i Sibir, på vei til å sette opp en målestasjon. Midt i en arktisk ørken der polarrever løper rundt, snøugler flyr over og der man hvert øyeblikk kan havne i en heftig snøstorm.
Eller å sitte i en båt på vei til vår feltstasjon på Grønland, hvor sola synker ned bak fjellene om kvelden mens tåken trekker innover fjorden. En fjord hvor hvaler svømmer rundt og strekker halen i været for å vise at de kommer til å dykke ned i dypet igjen.
Permafrost som tiner, isbreer som smelter: for meg er klimaendring alt annet enn kjedelig og abstrakt. Og jeg synes det er synd at folk blir tomme i blikket med en gang ordet «klima» nevnes.
Men jeg kan også forstå dem. Ikke alle har fått se med egne øyne hvilke effekter våre utslipp av fossile drivstoffer har i Arktis, eller fått seile gjennom Amazonas og se ødeleggelsene av regnskogen på nært hold. For de aller fleste forblir klimaendringer noe uhåndgripelig og lite konkret. Da er det fort gjort å begynne å tenke at klima, selv om det nok er viktig, er kjedelig.
Inn i Longyearbyens gater strømmer folk i nyinnkjøpte vinterjakker. Gå rundt i naturen får de ikke lov til
Så hvordan kunne vi ha gjort klima mer tiltalende? Sendt alle på klimaferie? Helst ikke, det finnes allerede mer enn nok såkalte «økoturister» i verdens sårbare naturområder – med det CO2-utslippet som hører med. For eksempel seiler det gigantiske cruisebåter med tusenvis av mennesker om bord gjennom de arktiske havene.
Det hender jeg ser dem i Longyearbyen på Svalbard. Med en gang et slikt skip legger til kai, dobles folketallet i den lille byen. Inn i gatene strømmer folk i nyinnkjøpte vinterjakker og med splitter nye speilreflekskameraer rundt halsen. Disse bruker de til å ta bilde av den utstoppede isbjørnen utenfor matbutikken og den gigantiske genseren som henger på veggen i kjøpesenteret. Etter en lyntur innom museet, snur mange og går mot det varme skipet som har flust av underholdning å by på. Gå rundt i den frie naturen får de ikke lov til, det er forbudt å forlate byen uten skytevåpen. Hvor mye de egentlig får med seg av det spesielle stedet de befinner seg, vites ikke.
Det finnes selvfølgelig også turister som blir lenger på Svalbard og som kommer seg ut i naturen med en guide. Likevel vil heller ikke de se naturen på samme måte som en forsker som studerer det samme stedet over tid. For folk som driver med feltarbeid i denne typen natur, er det overtydelig hvor sårbar den er. Tråkker du for eksempel samme rute inn mot målestasjonen litt for ofte, etterlater du deg fort et spor som forblir synlig i flere år. Klimaendringenes spor er mer subtile og viser seg gjerne først når du kommer tilbake for å forske på det samme stedet mange ganger. Planter og busker som endrer seg, en isbre som sakte, men sikkert blir borte. Turister vil selvsagt ikke legge merke til slikt i løpet av noen få dager.
Og dessuten – har turister egentlig lyst til det? Å være på ferie handler om å ha det gøy. Se nye ting. Litt frihet fra hverdagens kjas og mas. Å ta en hundeslede og kjøre rundt i et fantastisk snølandskap. Ha det bra, helst uten å måtte tenke på noe så deprimerende som klimaendringer.
Ut i naturen: Økoturisme kan gi flotte ferieopplevelser, men er samtidig nok et anslag mot allerede sårbar natur. Her fra Svalbard.
Så nei, klimaturisme er ikke løsningen. Men finnes det noe annet som kan bryte med kjedsomheten? Mer opplysning? Tja. Filmer som Al Gores «An Inconvenient Truth» har allerede popularisert klimaproblemet for et massepublikum. Rundt klimakonferansen i Paris kunne du ikke slå opp en avis uten at saken ble diskutert side opp og side ned. Det skorter ikke på medieoppmerksomhet rundt klima. Og jo mer gjentakelse, jo større blir sjansen for at publikum opplever temaet som, nettopp, kjedelig.
Men jeg vil påstå at det ikke er debatten rundt, men følgene av klimaendring som er kjedelige. I Oslo ble det i år ikke ordentlig vinter før i januar. Og selv da var det bare noen uker med skikkelig kulde før mildværet satte inn igjen og snøen forsvant. Jeg rakk å nyte den på ski én gang før det. Han som passerte meg i sporet mens han begeistret ropte «løype!» har kanskje allerede pakket bort skiene. I framtida vil det være vintere der osloboere ikke vil trenge å ta fram skiene i det hele tatt. En Oslo-vinter som er mørk, regnfull og et par plussgrader – dét er kjedelig, det.
Uansett hvor nedslående og vage begreper som «det grønne skiftet» og «bærekraft» kan virke, er det viktig å huske at de står for noe helt konkret: et renere miljø. Vår beste sjanse til å ha ekte snø i løypene også i framtida. En siste sjanse til ikke å ødelegge verden full av fantastisk natur, som den jeg har sett i Sibir og Grønland, som jeg håper ikke vil bli varig skadet.
Litt kjedsomhet innimellom er en pris jeg er villig til å betale, om det bidrar til at framtida vil være morsommere å leve i.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 8 Feb 2016. Oversatt av Carline Tromp.