Smeltende motpoler - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 7. desember 2015
Havisen vokser i Antarktis. Betyr det at kloden ikke blir varmere likevel?
Smeltende motpoler
For folk flest er Nordpolen og Sørpolen to alen av samme stykke. Det er kaldt, det er mye snø og is. Da jeg nylig holdt et foredrag om Arktis, hadde selv ikke arrangørene fått med seg at pingviner bare forekommer i sør og isbjørn nettopp bare i nord. På promomaterialet var disse dyra, som bare kunne ha møttes i en dyrehage, avbildet broderlig ved siden av hverandre.
Likevel er disse to områdene, som bokstavelig talt ikke kunne befinne seg lengre fra hverandre, enormt forskjellige. Antarktis er et gedigent kontinent som er dekket av kilometertykk is, og rundt det er verdenshavet. Nordpolområdet, derimot, har et hav med tynn havis i midten, som er omgitt av tre forskjellige kontinenter. Fordelingen mellom land og hav er altså totalt forskjellig i de to polarområdene.
Disse forskjellene er viktige når man skal forstå klimaendringenes påvirking på isen i de to områdene. For selv om smeltende breer og forsvinnende havis er noen av de mest kjente og konkrete følgene av klimaendringene, er det mange misforståelser ute og går.
n pingvin foran en argentinsk base i Antarktis.
Ta havisen, for eksempel. Satellitter har vist at mengden havis rundt Sørpolen ser ut til å øke litt. Dette funnet blir ofte brukt av klimaskeptikere for å hevde at klimaendringer ikke finnes: Var det ikke det vi sa? Det blir mer havis! Hvordan kan jorda da bli varmere?
For sikkerhetens skyld nevner de ikke at mengden havis i Arktis har avtatt med flere millioner kvadratkilometer. Selv om man regner med den lille økningen i Antarktis, er balansen helt utvilsomt negativ.
Forsvinner det da ingen is i Antarktis? Jo visst, innlandsisen. Men det er ikke det samme som havis. I Antarktis er de to isformer likevel relatert til hverandre. Den smeltende antarktiske innlandsisen er, merkelig nok, en av grunnene til at det blir mer is i havet rundt.
Dette kan høres ut som en selvmotsigelse, men det handler om hvordan havis blir formet. Saltvann fryser mindre raskt enn ferskvann, noe som alle som har kjørt bak en saltbil om vinteren er klar over. Havvann er svært salt og fryser derfor ikke lett. Men vannet som kommer fra iskappene i Antarktis, er ferskvann. Ferskvann er lettere enn saltvann og former derfor et lag på toppen av havet, som raskt fryser til. Klimaendringene gjør at det blir stadig mer smeltevann, som fører til mer ferskvann i havet, og dermed mer havis.
Dette er riktignok ikke den eneste grunnen til at det blir mer havis ved Sørpolen. Også naturlige variasjoner i værmønsteret bidrar til dette. Men det viser likevel at klimaendringene også kan ha tilsynelatende selvmotsigende resultater, som mer havis mens det blir varmere.
Effekten av klimaendring på havisen i Arktis er derimot intuitiv. Området rundt Nordpolen varmer opp, og derfor smelter mer av havisen. Ferskvannet i Arktis kommer stort sett fra elver, og der har det ikke vært noen stor økning i vannmengdene som strømmer ut i havet. Dessuten er smeltingen av havisen selvforsterkende: Den hvite isen reflekterer mye sollys, mens det mørke havet ikke gjør det. Med en gang isen smelter og det oppstår åpent vann, vil dette vannet varmes opp fordi det tar opp mer sollys. Denne ekstra varmen fører i sin tur til mer nedsmelting. Denne effekten er en av grunnene til at Arktis varmes opp to til tre ganger raskere enn resten av verden.
Den smeltende innlandsisen er, merkelig nok, en av grunnene til at det blir mer is i havet
Denne sterkere oppvarmingen forklarer også hvorfor nedsmeltingen og kalvingen av innlandsisen på Grønland har økt heftig siden midten av 1990-tallet. Vanligvis er det bare tøvær ved utkantene av isen, men sommeren 2012 var det plussgrader over hele innlandsisen. Grønland i sin helhet er den største individuelle kilden til is og vann som kommer til havet. Men også isbreer smelter raskt, både i polarområdene og utenfor.
Klimaet er i endring, men endringen er ikke likt til alle tider og på alle steder. Likevel fortsetter folk å sende støy ut i eteren ved å vise til svært selektive eksempler uten å være ærlig om det store bildet. For eksempel var det i 2013 mer havis i polarområdene enn året før, fordi sommeren tilfeldigvis var kjøligere. Mange skeptikere hevdet at dette var et bevis for at klimaendringene ikke kunne være reelle. Hver gang det er litt kaldere et eller annet sted i verden, skal det liksom være bevis for at verden i sin helhet ikke varmer opp.
Men akkurat som ikke alle norske somre er like, endrer mengden havis seg fra år til år. Den langsiktige utviklingen er imidlertid mye klarere: 35 år med satellittobservasjoner viser tydelig at havisen i Arktis avtar med cirka 14 prosent for hvert tiår. Å påstå at havisen øker, basert på mengden målt i to etterfølgende år, er like tullete som å påstå at vi er inne i en periode med tørke fordi det ikke har regnet på to dager.
Når du ser på alt dette er det bare én mulig konklusjon: Den totale mengden av is i polarområdene minsker, og det kan ikke forklares uten å ta med klimaendringene. I klimadebatten er det viktig å huske på hva som er signal og hva som er støy.
Prosesser som El Niño og motsatsen La Niña sørger for store variasjoner i været fra år til år. Det gjelder ikke bare temperatur, men også nedbør. Klimaendring er ikke det samme som kontinuerlig oppvarming, og omfatter veldig mye mer: tørke, flom, mer eller mindre havis, kaldere og varmere vintre. Tilsynelatende selvmotsigelser forekommer i naturen, like ofte som i våre daglige liv.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 7. desember 2015. Oversatt av Carline Tromp.