Apokalypse, ikke helt ennå - Frans-Jan W. Parmentier

English version
Dommedagstenkning fører oss ingensteds når vi skal motvirke de globale klimaendringene.
Apokalypse, ikke helt ennå
Klassekampen, 26 Oct 2015
«Så ... kommer verden til å gå under?».
Det er kanskje ikke den mest vanlige reaksjonen å få når man forteller om jobben sin, men som klimaforsker har jeg blitt vant til spørsmålet. Klimaendringer påkaller ofte dommedagsscenarioer, og det er ikke rart at folk er ganske bekymret: 2015 blir etter alt å dømme det varmeste året siden vi begynte å måle, California opplever den verste tørkeperioden på om lag 1000 år, en tredjedel av havisen i Arktis har blitt borte siden 1990-tallet og imens fortsetter isbreer å smelte og havnivået å stige.
At disse endringene kommer til å ha en påvirkning på menneskers liv over hele kloden ser ut til å være uunngåelig, og det kan være vanskelig å fortsette å se lyst på framtida. Spørsmålet om vi er på vei til en apokalypse, er da nærliggende.
Spesielt polarområdene er ofte en kilde til skrekkscenarioer. Oppdagelsen av mystiske kratre i permafrosten i Sibir og metanbobler som stiger opp fra havbunnen i Nordishavet skaper et bilde av et ukontrollerbart system på vei til katastrofe. Derfor er det svært viktig at vi blir bedre til å forstå de følgene klimaendringene har i de arktiske områdene. I min egen forskning, bidrar jeg til dette ved å studere hvordan klimaendringer fører til økte utslipp av CO2 og metan – to viktige drivhusgasser – fra permafrost.
Permafrost forekommer over hele polarområdet og er jordsmonn som er tilfrosset året rundt. Bare det øverste laget tiner i den korte sommeren. Men etter hvert som Arktis blir varmere på grunn av menneskelig aktivitet, foregår opptiningen stadig dypere ned i jorda. Mikroorganismer kan da gjøre om karbon fra disse dypere jordlagene til drivhusgassene CO2 og metan, som etter hvert havner i atmosfæren. Dette setter i gang en selvforsterkende prosess som ikke kan stoppes: Vi forårsaker klimaendringer ved å slippe ut drivhusgasser, som leder til at permafrosten tines opp, som igjen leder til større utslipp av drivhusgasser, et cetera.
Følgene av klimaendringene vil ikke bli fordelt likt over hele kloden
Hvor alvorlig dette problemet er, er ikke lett å slå fast. Arktis er stort og vi kan ikke måle alt og på alle steder. Men etter hvert som vi finner ut mer om de arktiske områdene begynner vi å se konturene av et mindre apokalyptisk bilde. Ja, Arktis er en kilde for metanutslipp og ja, vi forventer at dette bare vil øke i takt med klimaendringene. Men prosessen forløper ikke nødvendigvis raskt. Den siste statusoppdateringen på temaet, som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature i år, spår at endringene kommer til å skje gradvis og at utslippene av klimagasser fra de arktiske områdene foreløpig ikke kommer til å overgå det vi selv allerede slipper ut gjennom fossilt brensel.
Faktisk er våre utslipp fra fossilt brensel allerede nå seks til åtte ganger større enn det mest sannsynlige framtidsscenarioet for utslipp fra permafrost. Dette kan vi forstå på to måter: Utslippene fra permafrost kommer ikke til å bli vår bane, det klarer vi å gjøre selv. Men viktigere: Det betyr også at vi faktisk kan gjøre noe med det! Vi må simpelthen redusere utslippene våre enda mer for å kompensere for de økte utslippene fra permafrost.
Bunnløst mørke? Dette krateret i Sibir kan gi inntrykk av at verden faller sammen. Men det finnes mange lysglimt i arbeidet mot klimaendringene.
Likevel: Mens det er få regjeringer som benekter klimaendringene, er det fortsatt lite vilje til virkelig å foreta noe aktivt. Sist april bestemte Arktisk Råd seg for å minke metanutslippene fra de åtte medlemslandene – inkludert Norge – men uten å nevne konkrete tall for utslippskuttene. Heller ikke foran klimatoppmøtet i Paris i desember er det foreslått nok kutt til å kunne begrense den globale oppvarmingen til to grader celsius. Om vi vil nå det målet – også for å minke risikoen for høye utslipp fra permafrostområdene – må vi sette inn alvorlige tiltak.
Dessuten er det klart at følgene av klimaendringene ikke vil bli fordelt likt over hele kloden. Land som Bangladesh har ikke råd til å føre opp høye diker for å holde havet ute, slik som nederlenderne har gjort de siste århundrene. Det er menneskene med de laveste inntektene og som lever i landene der myndighetene fungerer dårligst, som kommer til å lide mest under klimaendringene. Samtidig står oljeproduserende Norge øverst på lista over land som er forberedt best på følgene.
Denne ulikheten fører til et moralsk ansvar for å ta tak i problemene knyttet til klimaendringene nå, og til å ikke sitte på hendene lenger. Som Barack Obama sa i september: «Vi er den første generasjonen som føler effektene av klimaendring, og den siste generasjonen som kan gjøre noe med det».
På denne bakgrunnen er det gledelig at Oslos nye byregjering har bestemt seg for å trekke seg ut av investeringer i fossilindustrien. På samme måte er Oljefondets beslutning om ikke lenger å investere i kullindustrien, et steg i riktig retning. Samtidig ser vi en aldri så liten revolusjon i veksten av fornybare energikilder fra sol og vind, og etter flere tiår med fagre løfter kjører det nå endelig fullverdige elektriske biler i gatene våre.
Dette er lysglimt som viser at endring er mulig. Bekymringen om klimaendringene er ikke uten grunn, men medienes tendens til å fokusere på dommedagsscenarioer, som vi mennesker ikke har mulighet til å påvirke, leder bare til apati og ansvarsfraskriving. Et bedre budskap er derfor: Det er ikke for seint, men vi kan ikke vente lenger.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 26 Oct 2015. Oversatt av Carline Tromp.