Når havet stiger - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Kan vi ikke bare la kloden varme opp litt, og betale oss ut av uføret?
Når havet stiger
Klassekampen, 28. februar 2020
De nylige skogbrannene i Australia, som har vært ødeleggende for mennesker og dyr, fulgte etter rekordtørke og en sommer med usedvanlig høye temperaturer. Likevel nekter Scott Morrisson, Australias statsminister, for at det å få ned landets utslipp ville ha noe som helst effekt på klimaet. Dette mens landet er verdens største kulleksportør. Gevinsten man henter ut på kort sikt, er med andre ord viktigere for Morrisson enn planetens framtid. De materielle skadene fra brannene, som beløper seg til titalls milliarder, kan man tydeligvis ta seg råd til.
Dette er kostnader som dukker opp allerede nå som jorda «bare» har blitt én grad varmere. Så lenge CO2-utslippene ikke går ned, vil vi bare se en økning i denne typen ekstreme hetebølger og tørkeperioder – og kostnadene vil skyte i været. Likevel er det et ofte hørt argument i klimadebatten at det er for kostbart å løse klimaendringene. Kostnadene av «det grønne skiftet» veier angivelig ikke opp mot inntektene i vår nåværende, fossildrevne økonomi. Men er det økonomisk fornuftig å la verden varmes opp med noen grader, og heller ta konsekvensene? La oss tenke den tanken litt ut.
Å demme opp Nordsjøen vil være en økologisk katastrofe
Hvis vi faktisk lar det gå så langt, vil vi trenge svært omfattende tiltak som beskytter oss mot følgene av klimaendringene. For å nevne noe: Mer av innlandsisen vil smelte og havnivået vil stige ytterligere. Det betyr at alle lavtliggende land må bygge diker eller forhøye de som allerede er der, med kostnadene det medfører. Eller, hvis det ikke er mulig, må man gi opp landet og flytte lavtliggende byer som Amsterdam og København.
Dette vil heldigvis ikke skje over natta; en havstigning på over en meter forventes ikke før tidligst på slutten av dette århundret. Men hvis vi ikke tar tak i klimaendringene, blir denne framtida uunngåelig, og da bør vi jo være forberedt. Derfor kom to forskere nylig med en studie som la fram en ekstrem løsning som vil være nødvendig ved ekstreme klimaendringer: En demning rundt hele Nordsjøen.
Demningen vil strekke seg fra Bergen via Shetland-øyene til Skottland, mens den andre delen går fra Frankrike til England. Den totale lengden: 637 kilometer. Det er rundt 20 ganger lengre enn de lengste demningene i verden – Afsluitdijk i Nederland og Saemangeum-demningen i Sør-Korea. Forskerne skalerte opp fra disse og andre prosjekter, og regnet ut at man ville trenge like mye sand til å bygge demningen som det som brukes årlig i alle byggeprosjekter i hele verden. Totalkostnad: Mellom 2500 og 5500 milliarder kroner. Strukket ut over en byggeperiode på 20 år er det en liten pris for å beskytte 25 millioner mennesker mot det stigende havet. Mange har da også tatt planen seriøst, til tross for at forskerne sier de mener den først og fremst som en advarsel.
Oosterscheldekering-barrieren, som sto ferdig i 1986, skal beskytte Nederland mot oversvømmelse. Nå foreslår forskere å bygge en demning rundt hele Nordsjøen
Men kostnadene med et slikt prosjekt er ikke bare økonomiske. Det er derfor planen, i mine øyne, har lite verdi. En demning vil gjøre at Nordsjøen blir mindre salt og at tidevannet forsvinner. Unike økosystemer som mudderflatene i Nederland, Tyskland og Danmark, som mange trekkfugler, seler og fisk er avhengige av, vil forsvinne. Å demme opp Nordsjøen vil være en økologisk katastrofe av uante proporsjoner. Også andre grunne havområder i verden ville måtte demmes opp for å unngå det stigende havet, med en lignende ødeleggelse av økosystemer som resultat.
Nordsjø-demningen er bare én av mange løsninger som har blitt foreslått for å motvirke følgene av klimaendringer. Det slike løsninger – såkalt geo-engineering – har til felles, er at de kanskje er gjennomførbare på et teknisk og økonomisk plan, men at de økologiske følgene er uoverskuelige. En reint økonomisk analyse er en dårlig målestokk på effektene av klimaendringene på planeten, for ikke alt lar seg uttrykke i kroner og øre.
Det er altså bedre å være føre var. Det til tross, trenger vi faktisk et omfattende grønt skifte. Det betyr at all fossildrevet teknologi, som bensinmotorer, kullsentraler og oljeraffinerier, må være avviklet og erstattet med reine, likeverdige alternativer – i løpet av én generasjon, og over hele verden. Det er mulig, hvis vi vil, men hittil strømmer pengene altfor ofte feil vei. I starten av året fikk vi se det igjen med åpningen av det nye Johan Sverdrup-oljefeltet.
Fossile drivstoffer blir subsidiert med rundt 4000 milliarder kroner hvert år. Én nordsjødemning hvert år, med andre ord. Hva hvis vi tar denne gigantsummen vekk fra de forurensende fossilindustriene, og investerer den i industrier som ikke tar kverken på planeten – og skaper nye jobber i samme slengen? Det er ikke bare en logisk, økonomisk tankegang, men ikke minst rein gevinst i form av renere luft og et bedre klima.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 28. februar 2020. Oversatt av Carline Tromp.