Rebeller på lånt tid - Frans-Jan W. Parmentier

English version Dutch version
Extinction Rebellion ønsker et klimaopprør. Er kravene deres realistiske?
Rebeller på lånt tid
Klassekampen, 24. mai 2019
Kampen mot klimaendringer har skiftet gir det siste halvåret. Over hele verden gjennomfører bevegelsen Extinction Rebellion sivil ulydighet og massive, ikke-voldelige motstandsaksjoner. Deres krav: At myndighetene erklærer unntakstilstand for klimaet, at utslippene er nede i null i 2025 og at det opprettes en bred borgerplattform som bestemmer klimapolitikken. Spørsmålet er: Er dette rimelige, og realistiske krav?
I Storbritannia, der bevegelsen har sin opprinnelse, synes den nye tilnærmingen å virke. I april inntok tusenvis av mennesker viktige trafikknutepunkter i London i halvannen uke. Aksjonene førte til at bevegelsens første krav ble innvilget: tidlig denne måneden erklærte det britiske Underhuset en unntakstilstand for klimaet. Irlands parlament fulgte kort tid etter. Her hjemme har det (hittil) blitt med småskala-protester, som da rundt tretti demonstranter lekte død ved hovedkvarteret til Equinor for nesten to uker siden.
Bevegelsen Extinction Rebellion satser på store, ikkevoldelige aksjoner og sivil ulydighet for å tvinge gjennom en ny klimapolitikk, og har fått gjennomslag for noen av sine krav allerede. Her fra en aksjon i London i april.
Når det gjelder de store linjene, kan jeg vanskelig si meg uenig med aksjonistene. Etter en fuktig kveld med en gjeng kommunister har jeg vært inne på lignende tanker om klimaopprør. For overalt knuses heterekorder og ser vi stadig mer ekstremvær. Til tross for overtydelig bevis for at klimaet vårt er i endring, er tiltakene myndighetene har annonsert, langt fra nok. Utslippene øker faktisk fortsatt. En global bevegelse med bred forankring i samfunnet, som tvinger myndigheter i riktig retning, er noe vi trenger.
Men å ha hjertet på rette stedet er ikke nok. Målsettingen må være fundert i vitenskapen. Oppmerksomheten rundt Extinction Rebellion fikk et stort oppsving på tampen av fjoråret på grunn av IPCC-rapporten som beskrev hvordan vi fortsatt kan unngå 1,5 graders oppvarming. Men merkelig nok var det ikke denne rapporten som lå til grunn for bevegelsens andre krav, at vi må ha et CO2-nøytralt samfunn i 2025.
Den spesielle rapporten fra IPCC er derimot kilden til den ofte gjentatte påstanden at vi har under tolv år til å stoppe klimaendringer. Men påstanden blir for ofte misforstått. Rapporten sier at hvis utslippene forblir på samme nivå som i dag i tolv år til, så blir en oppvarming på mer enn 1,5 grader så godt som unngåelig. For å unngå det, må globale utslipp ha blitt senket med 45 prosent i 2030 sammenlignet med 2010, og være på null i 2050. Det betyr at vi ikke kan vente med tiltak i tolv år til, men også at vi har mye lengre tid til å få utslippene ned enn det Extinction Rebellion krever.
Det de to er enige om, er at vi må begynne allerede i dag. Ifølge IPCC må utslippene til og med ned i raskere tempo enn de har steget i, for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Noen klimaforskere mener at dette ikke lenger er mulig i praksis, kun i teorien. Med andre ord: Selv om Extinction Rebellion hadde overtatt rapportens konklusjoner korrekt, ville deres krav til endring fortsatt vært ekstreme.
Å få ned CO2-utslippene vil ikke stoppe den sjette masseutryddelsen
Det finnes flere fallgruver for den unge organisasjonen. Å få ned CO2-utslippene vil ikke stoppe den sjette masseutryddelsen hvis vi fortsetter med å hugge ned regnskogen, å forgifte elver og å fiske verdenshavene tomme. God klimapolitikk er ikke nødvendigvis det samme som å beskytte naturen, som vi stadig ser i debatter om blant annet utbygging av fornybar energi.
Dessuten risikerer det tredje kravet, om politisk endring ved hjelp av borgerplattformer, å bli for bredt. Det blir enda lettere for ytre høyre å framstille klimaendringer som en unnskyldning for å tvinge gjennom venstresidepolitikk. Stadig oftere brukes motstand mot klimatiltak som en kjepphest på høyresida, noe som gjør dem avhengige av å skape klimafornektende sentimenter i befolkningen. I USA kan vi se hvordan alt stopper opp når klimaendring ikke lenger blir sett på som et vitenskapelig faktum, men som en politisk mening.
Hvis Extinction Rebellion vil være en politisk uavhengig bevegelse som tvinger gjennom en strengere klimapolitikk globalt, som de selv påstår, så finnes det mer enn nok radikale, men vitenskapelig underbygde, politiske tiltak i klimaforskningen, som de kan gå i bresjen for. Ved å komme med altfor brede og urealistisk raske krav, risikerer bevegelsen å lide samme skjebne som en av deres inspirasjonskilder: Occupy-bevegelsen. I en kort periode var den høylytt og tydelig til stede – men til slutt vendte man tilbake til status quo.
Skal Extinction Rebellion få gjennomslag, bør de ta lærdom av det.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 24. mai 2019. Oversatt av Carline Tromp.