Apokalypse nå? - Frans-Jan W. Parmentier

«Er du en klimaoptimist eller en klimapessimist?», ble jeg spurt rett etter at jeg hadde holdt et foredrag i en time om hvordan klimaendringer truer Arktis. Uten å nøle svarte jeg at jeg var en optimist, noe som førte til overraskelse hos publikum. Kanskje gjelder det også deg, hvis du pleier å lese denne spalta, siden jeg jevnlig skriver om hvor dårlig det står til med klimaet. Hvordan kan jeg da likevel være optimist?

Jeg skal innrømme det, det er vanskelig å fortsette å være optimistisk. I fjor hadde vi en knusktørr sommer, denne vinteren finnes det ingen havis mellom Alaska og Sibir, og i forrige uke, den siste i februar: temperaturer på over tjue grader i Vest-Europa. Det er ekstremer som forekommer allerede nå – for ikke å snakke om hva vi vil ha i vente om noen tiår hvis vi fortsetter å forurense atmosfæren med CO₂ og andre drivhusgasser.

Problemet er så stort og uoversiktlig at det fører til en følelse av maktesløshet, eller til og med depresjon. Mens noen syntes det var fantastisk at det var så varmt i Sør-Norge forrige uke at man kunne kose seg med en utepils, fører det hos andre bare til en følelse av intens tristhet over at dette ikke er normalt. Fint vær blir da brått deprimerende. Selv kjente jeg også på et visst ubehag der jeg satt i sola, mens snøen rundt meg smeltet. At jeg likevel er en optimist er nesten mot bedre vitende, fordi alternativet – å gi opp – er utenkelig for meg.

For mye pessimisme kan bikke over og bli til kvelende frykt. I Storbritannia samlet nylig en gruppe kvinner seg under parolen «BirthStrike». For dem fører klimaproblemet, og sammenbrytningen av økosystemer verden over, til så sterk frykt at de har bestemt seg for å ikke få barn. Det er en frykt som ikke gjenspeiles i det britiske Underhuset, der under en av ti av parlamentarikerne møtte opp for den første debatten om klimaendringer på to år. Hvis ikke klimaproblemet kommer høyere opp på dagsorden, har vi snart ingen levelig planet lenger, hevder BirthStrike – og dermed er det meningsløst å få barn. Det er en beslutning jeg kan respektere, men jeg synes det er for tidlig til å kaste inn håndkleet og gå ut fra at verden vil gå under.

Vi må ikke glemme at vi avgjør hvordan framtida blir. La oss si, for eksempel, at det slipper ut store mengder metan fra permafrosten i arktiske strøk, noe jeg selv forsker på. En slik hendelse vil kunne forsterke klimaendringene, slik at vi ikke når de målene som er satt i Parisavtalen. Men i en nylig artikkel i Scientific Reports viste jeg sammen med kollegaer at utslipp fra menneskelig aktivitet er mye verre – og at vi kan minske dem tilstrekkelig, med teknologi som allerede finnes, for å kompensere for selv de verste scenarioer for metanutslipp fra Arktis. Men bare hvis det gjennomføres en klimapolitikk globalt for å få det til.

De gode nyhetene er at effektiv klimapolitikk allerede finnes i en rekke land. I forrige uke kom det en studie i Nature Climate Change som undersøkte hvorfor utslippene i 18 land (i Europa, men også USA) nådde et høydepunkt i 2005 og så har gått stadig ned. Dette var virkelige kutt, ikke utslipp som ble flyttet til utlandet eller etterdønningene av finanskrisa. CO₂-utslippene gikk ned på grunn av investeringer i fornybar energi, lavere energibruk og en sterk klimapolitikk. Disse landene, fra Sverige til Kroatia, har vist at klimapolitikk ikke trenger å gå på bekostning av økonomisk vekst, en grunn til å være optimistisk for at andre land følger deres eksempel.

Men også optimisme kan bikke over – særlig når det ikke er grunner til det. Norge er veldig positiv i sine framtidsvisjoner, mens utslippene her nesten ikke har gått ned siden 1990. Skal vi tro regjeringen, har vi fortsatt god tid. Vi kommer å trenge olje og gass i flere tiår, mener de, og alle disse CO₂-utslippene er ikke noe problem. Det skal jo komme raske teknologiske utviklinger som gjør at vi på et tidspunkt bare kan fange CO₂-en som ble sluppet ut, og lagre den i bakken. Ingen grunn til panikk.

Denne optimismen til framtidige vidunderløsninger misbrukes dessverre for å legitimere leting etter mer olje, og at regjeringen tillater det, viser at de ikke tar den oppriktige klimapessimismen blant befolkningen på alvor. Regjeringen kunne med fordel begynne å vise litt mer panikk over skjebnen til planeten vår, og følge det gode eksempelet fra resten av Europa. Bare det vil føre til en realistisk optimisme basert på at folk vet at vi kan klare det – og ikke bare håper.